Ta oss på alvor 2022!
Pårørende – ikke frivillig!
Pårørende er vi fordi noen vi er glade i har blitt syk. Ingen velger å ta på seg de ekstra pårørende-oppgavene fordi vi ser på det som frivillig arbeid, men fordi vi må og fordi samfunnet svikter. Hvem passer på de vi er glad i når de har det vondt og vanskelig?
Pårørende er ikke samfunnets sparebøsse! Vi mangler både kompetanse og økonomi til å ta dette ansvaret.
Vi som er pårørende bør kunne kreve at vår innsats gir rett til pleiepenger, sykepenger og pensjonspoeng og avlastning. Belastningen til mange av oss er så stor at det går utover egen familie, helse, livskvalitet og sist, men ikke minst, deltakelse i samfunnet og i demokratiet.
Vår rolle som pårørende blir dessverre ikke verdsatt av samfunnet og systemet. Dette må snus. Hvem skal passe den syke hvis vi skal ta vare på oss selv?
Vi fortjener mer enn ros i festtaler.
Er det her folk skal dø?
I Norge har politikerne bestemt vi skal ha en nullvisjon mot selvmord.
Dette står ikke i stil med nedbyggingen vi ser ute i helseforetakene. Psykiatrien blør av mangel på ressurser og kompetanse. De som blør mest, er pasientene!
Fritt behandlingsvalg forsvant med et pennestrøk uten at helseforetakene fikk sjanse til å skape tilbud for å dekke etterspørselen. Private tilbydere skal ikke være en del av behandlingstilbudet og da skjønner man fort at når Helse Sør/Øst har 2/3 av sine tilbud innenfor private og fritt behandlingstilbud er det noen som taper, folkens de som taper er folka som er syke.
Mange vil dø i køen!
Ventelistene er lengre enn ønskelistene. Ventelistene tredobles, og det er ingen planer fra regjeringen for hvordan dette skal løses. Psykisk syke og rusavhengige har ikke 30 uker å vente, de dør mens de venter!
Det er ikke bærekraftig å bygge ned døgnbehandling og opp sikringsposter. Dette er å begynne i feil ende. 12 ukers ventetid i barne- og ungdomspsykiatrien er 12 uker for lenge. Ungdommen vår, barna våre altså fremtiden vår kan dø i ventetiden!
Forventer regjeringen at vi pårørende tar denne belastningen helt alene? Skal vi ta denne regninga også. Tja, hvorfor ikke? Vi tar jo allerede det meste selv.
Vi er de som holder den syke i hånda, som tar imot samtalene når mørket gir redsel, som leter etter våre på gata, som bekymrer oss og er der når den vi er glad i strever.
Ekteskap ryker, arbeid ryker, og helsa ødelegges for hele familier.
Så da er det kanskje regjeringens plan? Å la de syke dø i køen for deretter bygge opp forsvarlige tilbud? Er dette nullvisjon mot selvmord?
Bekymringsmelding for helsevesenet
Vi er sterkt bekymret for arbeidsforholdene helsepersonell jobber under innen psykisk helse.
Døgnplasser i psykiatrien blir færre, stadig flere døgntilbud legges ned, konsultasjonene på dagtid øker. Lange køer gir økt press på de som jobber. De som skal hjelpe de som trenger det, har ikke tid til å hjelpe.
Sykefraværet blant de som jobber i helse- og sosialtjenesten er høyere enn hos andre yrkesgrupper. Mange slutter fordi de klarer ikke gjøre den jobben de skal gjøre, de klarer ikke å leve med presset i jobben.
Psykiatrien må bli mer effektiv og organiseres annerledes. Regjeringens opptrappingsplan i psykisk helse skal gjøres innenfor de bevilgningene og rammer som allerede er for små.
Mennesker som sliter psykisk trenger å møte helsepersonell som har tid, som har god faglig kompetanse, som gir dem tid til å opparbeide tillit og en relasjon.
Vi ser at effektivisering, økonomisering og omorganisering går på bekostning av faglig kvalitet, trygghet, tillitsskapning og tid innen psykisk helseomsorg. De som jobber med mennesker som sliter trenger gode arbeidsforhold, forutsigbarhet og tid nok med pasientene for å gjøre en god jobb. Vi er bekymret for at enda flere fagarbeidere innen psykisk helse slutter i jobbene sine.
Som om ikke de pårørende har nok bekymringer fra før, så skal vi også bekymre oss for helsepersonellet. Er dette også vår jobb?
Kjære Julenisse
- Jeg ønsker meg en god dag, faktisk mange gode dager.
- Jeg ønsker meg økonomisk trygghet.
- Jeg ønsker meg avlastning.
- Jeg ønsker meg at de jeg står nær får den hjelpen de trenger.
- Jeg ønsker meg en arbeidsgiver som tilrettelegger for meg.
- Jeg ønsker meg reell brukermedvirkning, annerkjennelse, og samarbeid med helsevesen og kommune.
- Jeg ønsker meg en fastlege å gå til, og flere psykologer i kommunene.
- Jeg ønsker at alle akuttfunksjonene skal fungere, og at de syke får den behandlingen de har behov for.
- Jeg ønsker meg at det skal bli slutt på diskrimineringen av uføretrygdede, sånn at de ikke blir fratatt 86% av trygden når de blir innlagt på psykiatrisk eller rusbehandling i over 3 måneder.
- Jeg ønsker meg at ingen skal sitte isolert.
- Jeg ønsker meg at alle får en meningsfylt hverdag i tilrettelagt arbeid eller aktivitetstilbud.
- Jeg ønsker meg å få sove godt, vi skal slippe å være behandlere 24/7.
- Jeg ønsker meg å ikke å måtte kjempe mot systemet, kampen mot sykdommen er nok!
Kjære julenisse kan ikke du si fra på turen din til de politikerne du besøker at de skal prate mindre og handle mer?
DET ønsker jeg meg til jul
LPP, 25 år
3 nøtter til Støre, Vedum og Kjerkol
Jeg vet ikke om dere har spist ribbe, lutefisk eller pinnekjøtt, jeg bryr meg ikke heller. For meg kan dere spise hva dere vil når dere vil og hvor mye dere vil. Det kunne ikke alle pårørende denne jula. Mange pårørende fikk ikke med seg at det var jul engang. Ribba ble kanskje kastet fordi også denne jula gikk til helvete. Planene om at denne jula skulle bli fin gikk nok en gang i dass.
Psykisk helse trenger gode tilbud hele året hele tiden, vi vil ikke lengre være gisler i deres stadige løfter om hvor mye bedre det skal bli bare vi stemmer på dere. Det blir ikke bedre!
Dere kan bevilge penger men dere må si tydelig ifra. Storting og regjering kan bevilge penger, men det er helseforetakene som styrer hvordan pengene skal brukes. De er egne foretak med sine styrer og kommersielle interesser som er avgjørende. Det er i praksis ingen politisk kontroll.
Så når skal vi få slutt på nedbyggingen av sengeplassene i psykiatrien. Et flertall i Stortinget krevde i februar 2021 umiddelbar stans i nedbyggingen av sengeplasser i sykehuspsykiatrien, men hva skjer?
Forrige regjering lagde en satsning innen psykisk helse som de kalte «den gylne regel» og dagens regjering holder på med sin plan «opptrappingsplan innen psykisk helse». Alle hevder de er de som skal løse tragedien som har holdt på i mange år.
For 20 år siden var det nesten 6000 sengeplasser innen psykiatrien, i dag er det halvert, selv om antallet syke ikke går ned. Flere av disse plassene er nå det som kalles «sikkerhetsposter» som er for de psykisk syke som er dømt til behandling. Disse regnes inn i de plassene de som bare vil ha behandling skulle fått.
Sannheten er at i dag er det nesten umulig å få frivillig innleggelse. Du må i dag være skikkelig dårlig for å få hjelp. 13 av landets 17 psykiatriske sykehus er enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Store flotte parksykehus skal erstattes av trange arealeffektive avdelinger i høyblokker.
300 millioner mer til psykiatrien lovte regjeringen i statsbudsjettet, samtidig som det kuttes for enda mer rundt i kommunene i Norge. Så hvorfor kommer ikke politikernes intensjon ut i praksis?
Hvorfor er dette som et nyttårsforsett? Fine løfter om en bedre fremtid men vi trenger ingen flere nyttårsforsetter som brytes likevel.
Ikke bruk penger på å endre det som fungere! Bruk penger der ting fungerer og enda mer der det ikke fungerer, slik at hele landet får god og lik dekning.
Kan dere love at dere tar pårørende, psykisk syke og helsepersonell på alvor?