Pårørende-pilot i Oslo

Helseetaten i Oslo kommune, kjører i samarbeid med LPP Oslo og PIO-senteret i gang en pilot på opplæring i pårørendearbeid for bydelsansatte.

– Vi så et behov for kurs og systematisk pårørendearbeid, innledet daglig leder på PIO-senteret Inger Hagen. Hun fortalte at Oslo kommune, ved helseetaten, hadde kommet de i møte da den riktige kompetansen til å utvikle et godt kurs kom opp.

– Vi fant hverandre, sa Hagen. Hun viste også til at blant annet Kari Bøckmann, som hun pekte på som kanskje den fremste på pårørendearbeid i Norge, er involvert.

Grunnlag for samlingen var altså å legge første sten mot et godt pårørendekurs for  helsepersonell.

Mona Nielsen, psykolog i Helseetaten forklarte det med at – Det at vi nå sammen er enige om et mål om et godt og systematisk pårørendearbeid, gjør at vi kan sette i gang denne pilotdagen som et utviklingsarbeid. Hun håpet dette kunne bidra til at det blir etablert gode pårørendearbeid i alle kommunens tjenester. – Jeg har en klar forventning om at det skal komme noe konkret ut av dagen, sa hun.

I Oslo har kommunen i flere år hatt et systematisk samarbeid med LPP, sa Ellen Kobro. – PIO-senteret er et partnerskap mellom Oslo kommune og LPP. Jeg har lært mye gjennom dette arbeidet. Både bruke kompetanse, ulikt evidensbaser og brukernes erfaringer. Samlet utgjør dette en god plattform for et kurs i pårørendearbeid, sa Kobro.

Hun fortalte også at det nå leveres en ny handlingsplan for det psykisk helsearbeidet, men at det tar tid å snu skipet. Det er gjort et bredt arbeid, med en bred deltakelse som blant annet inkluderte en åpen høring blant Oslos befolkning og brukerorganisasjonene.

– Det løftes nå frem at dialog må til, og vi må ha kompetanse om brukerne og pårørende, fortalte hun. Kobro viste også til at brukermedvirkning skal være sentralt, og brukere, pårørende og brukerorganisasjoner skal være reelle samarbeidspartnere når det gjelder tjenester for den enkelte og i utforming av tjenester.

– Vi må bare slå fast at utgangspunktet er at brukeren skal være i sentrum og være med i beslutninger om sitt eget liv. Men den pårørende er en viktig aktør og skal være en samarbeidspartner i denne fasen. Hvordan får vi til det?, spurte hun, og pekte på at dette er et helt sentralt spørsmål.

Kobro viste til at innovasjon egentlig ikke er noe nytt, og det er egentlig innen feltet psykisk helsearbeid man har turt å prøvd noe nytt, men at videreutvikling av modeller for pårørendearbeid er et av tiltakene som nå også ligger inne i planene. – Å tilby bydelene kompetanse, slik at de skal kunne løfte pårørendearbeid i Oslo kommune, ligger inne i planen, sa hun.

– Det er viktig å ha med brukerorganisasjonene, startet psykologspesialist Kari Bøckmann med. Hun har blant annet skrevet boken «Pårørende i helsetjenesten». Hun begynte allerede som 18-åring på en akuttpost og lurte på hvor alle de som står rundt denne pasienten er. Dette dannet så grunnlag for en gryende interessen for pårørendearbeid.

– Det er ingen tvil om hvem som er de viktigste omsorgspersonene for pasienten. Det er lettere å samtale med pasienten dersom man faktisk vet litt om bakgrunnen, og dette kan man få fra de pårørende, fortale Bøckmann.

Hun viste til psykisk helseplan for bydel Alna, som hun mente er et så godt eksempel at den har vært til inspirasjon for et kapittel i en av hennes bøker. La fram forslag til samtaleguide, kartleggingsskjema, samtykkeerklæring, kriseplan, rett og slett en verktøykasse for helsepersonell.

– Vi vet at det er veldig viktig på alle områder. Vi har erfaringsbasert kunnskap som tydeliggjør viktigheten og vi har kunnskapsbasert praksis som sier det samme. Statlige føringer og lovverk ligger som overordnede krav. Det er altså ikke noen tvil. Vi vet masse om betydningen av samarbeid, sa Bøckmann. Hun pekte eksempelvis på muligheten for å komme tilbake i arbeid, oppnåelse av mestring, og lignende.

Hun viste også til at vi allerede vet mye om pårørendes belastning. – Vi vet at pårørende er sentrale kunnskapskilder om den som er syk, familien og nettverket. Vi vet at pårørende utfører store omsorgsoppgaver, ønsker informasjon, samarbeid og anerkjennelse. Vi vet at pårørende opplever betydelige belastninger, og at pårørendes mestring og opplevelse av belastning påvirkes av helsepersonells måte å samarbeide på, sa Bøckmann.

Hun mente at samtykke til å involvere pårørende jevnlig bør drøftes med brukeren. Dersom forholdet mellom brukeren og pårørende er vanskelig, bør helsepersonell vurdere om de kan bedre situasjonen. Helsedirektoratet har også nylig gitt ut en veileder som heter «Sammen om mestring». I denne pekte Bøckmann på at taushetsplikten trekkes fram, og at denne vanligvis ikke står i veien for informasjon til pårørende, men snarere tvert imot. Helsepersonell har mange ganger plikt til å involvere pårørende, sa hun.

Dagen fortsatte så med gruppearbeid. Spørsmålsstillinger var: Hva trenger man for å få til et godt samarbeid med pårørende i Oslo? Rutiner? Verktøy? Mer kompetanse? Ressurser? Endringer i organisasjonen? Finnes det andre tilbud til pårørende som det ikke nødvendigvis står skrevet psykisk helsevern på?

De ansatte i bydelene kom opp med en rekke ulike svar, ønsker og problemer. Tema som ble drøftet var blant annet:

– Hvem skal kurset rette seg mot? Hvem skal gjøre hva? Det er flere instanser som er innblandet. Et godt kartleggingsverktøy trengs. Ulike lukkede systemer forhindrer samarbeid. Det trengs felles systemer som prater sammen.
– Kurs inn i tjenesten og på tvers. Ønsker å møte pårørende selv på disse kursene og ikke bare teknisk.
– Heldige som har PIO. Sikre at informasjon når frem til pårørende. Diskutere hvilke mulige roller pårørende skal og kan ha.
– Nødvendig å skille mellom ivaretakelse og involvere som ressurs?
– Ambassadør for pårørende i teamet
– Kartleggingsverktøy med sjekklister. Dette har vi, men de følges bare delvis opp i etterkant av kartleggingen.
– Invitere pårørende inn i gjennomgang og revidering av behandlingsplanen årlig.
– Kunnskap om taushetspliktens muligheter må økes
– Erfaringskonsulenter bør vurderes ansatt