I
rland det eneste landet i Europa som bevilger mer penger til mental helse enn hva ordinære budsjetter tilsier. Fysiske forhold må også tilrettelegges for å tilfredsstille mentale behov, men dette er noe som koster penger, og disse pengene bevilges politisk.
Det må settes realistiske mål, både for organisasjonene og for myndighetene. – Vi vet at store endringer ikke skjer over natta, men uten politisk aktive organisasjoner som presser på, så skjer det i alle fall ikke stort, sier Muijen.
Dr. Grainne Fadden fra University of Birmingham har fordypet seg i den historiske utviklingen av behandling innen psykisk helse. Fadden har funnet en positiv utvikling, men en rekke utfordringer.
Før 1950 hadde vi en lineær modell. Fagperson -> Bruker. Behandlingen foregikk utelukkende i institusjoner. Pårørende ble ekskludert og brukeren ikke hørt. Besøk var begrenset til en gang i måneden, fordi det ble forbundet med mye negativt for brukeren. Etter 1950 er frivillige, pårørende og ulike andre frivillige organisasjoner mer direkte involvert i behandlingen.
Det er en sammenheng mellom kvalitet, mengden av frivillige organisasjoner, og pårørendes byrde. Det hersker ingen tvil om at dette er noe som går ut over de pårørende selv, både sosialt, økonomisk og familiært. Pårørende sliter lett med emosjonelle problemer.
Fadden peker på holdninger som en utfordring. – Eksempelvis henger det et skilt på et større sykehus i England som sier: «Vi behandler individer, ikke familier». Intensjonen er jo at man skal bestille egen time for syke barn etc., og ikke ta flere problemer med flere ulike individer i samme time, men mental helse gir utfordringer relatert til dette. Hva når personen greier å skjule sine egne problemer, mens familiemedlemmene sitter med førstehåndskunnskap som kunne ha hjulpet?
Hun viste til 43 studier med 4124 deltakere som tydelig viser at sjansen for tilbakefall er vesentlig lavere når familien inkluderes aktivt i behandlingen. Fadden mener det er god økonomi å inkludere pårørende. Ved å hjelpe brukeren hjelpes den pårørende. Pårørende som hjelper pårørende er fint og flott der og da, men det reduserer ikke nødvendigvis byrden og det emosjonelle, så dette må i så fall være en kontinuerlig støtte, mente hun.
Undersøkelser viser at psykoevaluering tilbys 2 %, eller hver 50. pårørende. 37 % av de utdannede fagpersonene har aldri møtt pårørende. 30 % har sett 1, 22 % 3-9 og 11 % mer enn 10. 0.9 pårørende i snitt pr behandler pr år. Begrunnelse? Tiden strekker ikke til. All tid brukes på brukeren, og tiden strekker ikke til for pårørende, da dette faller utenfor arbeidstid, eller anses å være for kompleks til at det lar seg kombinere med øvrige oppgaver.
Faddens klare anbefaling er at organisasjonene må bli mer politiske for å få reelle endringer i behandlingsmåtene. – Selv om vi er avhengige av offentlig finansiering kan vi ikke tillate oss å være forsiktige med kritikken av myndighetene og behandlingsinstitusjonene. I dag er mye av behandlingsbyrden overført til de pårørende. Hjelpen tilbys i stor grad av frivillige organisasjoner, og ikke det offentlige. Stortingsmeldinger er ikke nok. Implementeringen er mangelfull. Kampanjer og fokus er viktig. Samarbeid mellom familie, primærhelsetjenesten, brukeren og spesialisthelsetjenesten må alle styrkes. Dette kan ikke være lineære linjer. Frivillige organisasjoner bør inkluderes og kanskje også til og med myndighetene og samfunnet. Dette er komplekst. Fasit er trolig at det beste er individuelt. Med 10 brukere er det trolig 10 ulike fasitsvar på hvem som bør inkluderes i dette samarbeidet, og hvordan det bør være, men tilpasning er en nøkkel, avsluttet Fadden.
Med 10 brukere er det trolig 10 ulike fasitsvar på hvem som bør inkluderes i dette samarbeidet, og hvordan det bør være, men tilpasning er en nøkkel.
Foto: The Meriden Family
LPP Nordhordland er et lokallag under Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse.
Vi holder til i Nordhordland og dekker kommunene Fedje, Austrheim, Radøy, Lindås, Masfjorden, Meland og Modalen. Medlemsmøter har vi på Ner-Kolås på Lindås.
Leder for lokallaget er Atle Utkilen, tlf 97067161 , epost: atle@adu.no
Erfaringskompetanse.no: – En alvorlig psykisk lidelse rammer også de nærmeste, sier Inger Hagen, daglig leder ved Pårørende i Oslos ressurssenter for psykisk helse (PIO-senteret). Hun synes at familie- og nettverksperspektivet har blitt glemt i omleggingen fra institusjonsbasert behandling til lokalbasert behandling.
Dersom jeg trenger en offisiell og ferdigskrevet tale for å prate om temaet, så har jeg åpenbart ikke forstått og kan forstå temaet, sa Lynch til applaus fra salen.
Hun mente det har blitt mer åpenhet om temaet i Irland. Psykiske problemer er noe som må prates i hjel. Prat er bra, og kvinner er gode til å prate, mente hun. Fagpersonene er ikke lengre de eneste med de riktige svarene.
Politikerne er heller ikke ekspertene. Politikere velges for å forvalte en rekke områder, som alle påvirker vår mentale helse, men meningen endres med nye bevis, og disse er i stadig endring, fortalte Lynch til et lydhørt publikum.
Noen henger naturlig nok igjen i fortiden og fornekter endring. – Vi prøver å skape struktur i hverdagen når kaoset råder for våre nære. Irland har funnet 17 millioner euro på utsiden av de ordinære budsjettene til institusjonene for arbeid med mental helse. Endring er en tung prosess, men det er mulig. 22.500 mennesker er på institusjoner i Irland. Dette krever samarbeid mellom myndighetene, fagpersonene, brukeren selv, familien og samfunnet. Lynch stilte så salen følgende spørsmål: – Vi må se på oss selv og tenke, hva ville jeg ha gjort dersom jeg hadde behov for tjenestene?
Lynch mente ECT fungerer for noen, men bør være et frivillig valg. – Vi må respektere brukerens ønsker og behov. Ulike måter fungerer for ulike mennesker. Individuell tilpassing er viktig. Isolasjon er trolig den største utfordringen som absolutt ikke vil hjelpe. Hvordan skal vi greie å bryte ned barrierene og minimere isolasjonen og utfrysningen? Lynch fortalte også at det innføres kapasitetsregistrering i Irland, for slik å kunne styrke samarbeidet mellom fagpersoner, brukerne og de pårørende.
Konferansen «A perfect vision for Mental Health 2020» ble holdt i Dublin 24. mai 2013 og representanter fra LPP sentralt og LPP Oslo deltok.
EUFAMI er en federasjon av nasjonale og regionale familie- og pårørendeorganisasjoner i Europa, der Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) er medlem. Årets konferanse var en av mange arrangementer for å markere organisasjonens 20 års jubileum. Presidenten av Irland Michael D Higgins var konferansens høye beskytter og den ble offisielt åpnet av Ms Kathleen Lynch, Minister of State med ansvar for psykisk helse. Dr. Tonio Borg, EU Commisioner of Health and Consumer Affairs fremførte også en hilsen til delegatene. Blant foredragsholderne var Dr. Grainne Fadden, direktør i Meriden Family Programme, en av PIO-senterets samarbeidspartnere, og Matt Muijen, seniorrådgiver innen psykisk helse i WHO. Faddens hovedpoeng var at selv om egne tiltak rettet mot pårørende og familien bidrar til bedre livssituasjon for dem, har det vist at det ikke har noen effekt på brukerens helse. For at familie- og pårørende arbeid skal gi gevinst for brukeren, må det være en integerert del av behandlingen.
Bildet: fra v.: Anonym pubvert, Spyros Zorbas fra vår greske søsterorganisasjon, Maria Mundoz-Grandes fra den europeiske psykoterapeut organisasjonen/Spania, Kenneth Lien Steen, daglig leder LPP, Anne-Grethe Terjesen, styreleder LPP og Ellen Richter Eriksen, nestleder LPP Oslo/PIO-senteret.
Tekst og foto: Inger Hagen
Mange av fremtidens utfordringer i omsorgssektoren kan løses ved å bruke ressursene på nye måter og innføre nye metoder og arbeidsformer.
– Morgendagens omsorg handler om å tenke annerledes og bedre. Dette er en mulighetenes melding. Med ny teknologi og bedre løsninger, kan mange klare seg bedre i hverdagen, til tross for sykdom og nedsatt funksjonsevne, sier helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre.
Stortingsmeldingen 29 (2012-2013) «Morgendagens omsorg» har tre hovedmål:
– Mange har behov for omsorg deler av livet. Noen vil ha behov i kortere perioder, mens andre trenger assistanse og bistand gjennom hele livsløpet. Tiltakene i meldingen skal gi pleietrengende et bedre og enklere liv. Sammen med brukere, pårørende, frivillige, ideelle organisasjoner, næringslivet, forskningsmiljøene og kommunene vil vi skape morgendagens omsorg, sier Støre.
Viktige tiltak i meldingen er:
– Med innovasjon, mer forskning, bedre teknologi og ikke minst bedre og sterkere samspill mellom offentlig og uformell omsorg, skal vi ikke bare forsvare, men også utvikle velferdsstaten. Gode felleskapsløsninger skal bestå. Samtidig sikrer vi trygghet og gir folk et enklere liv ved å fornye oss, sier Støre.
LPP Telemark har fått mange bekymrede henvendelser fra pårørende til brukere av ACT teamet i Skien. ACT (Assertive Community Treatment), er et oppsøkende behandlingsteam der teamet gir brukeren alle de typer hjelp de trenger, som et helhetlig tilbud. Dette teamet legges nå ned.
Vi vil her bringe videre en del av spørsmålene og tankene til pårørende -sitat:
«Pårørende og brukere har fått beskjed om at ACT prosjektet skal legges ned fra 31.05.13. Det er ikke gitt informasjon om hva som erstatter dette, etter vår mening viktige og gode tilbudet. For «vår bruker» gav ACT- teamet et tilbud som gjorde overgangen fra en lang innleggelse på psykiatrisk klinikk, til å kunne bo i egen leilighet, mulig.
ACT har gitt et tilbud som ga brukeren orden på hverdagen og har derved hindret stadige tilbakefall av psykoser.
ACT-teamet har kartlagt personers boferdigheter og gitt nødvendig bistand.
ACT- teamet har vært en pådriver for at disse menneskene har kommet i en aktivitet istedenfor å bli værende i et økende rusmisbruk.
ACT- teamet har ikke minst gitt et tilbud som bidrar til at pårørende til personer med en alvorlig psykisk lidelse kan senke skuldrene litt, noen kan fortsette være i arbeid fordi vi vet at den vi er pårørende til får faglig god hjelp og støtte».
LPP tar ikke her stilling til om ACT er den optimale måten å arbeide med mennesker med rus og psykose lidelser på, men vi støtter de pårørende i de spørsmålene de stiller til Skien kommune:
Hvem i Skien kommune har fra 1.juni det faglige ansvar for at hjemmeboende personer med rus og psykoselidelse får nødvendig oppfølging og medisinering som hindrer tilbakefall og nye psykoser?
Hvem gir behandling/støtte for å hindre et økende rusmisbruk for mennesker med dobbel diagnoser?
Skal det være tilfeldige ferievikarer fra hjemmetjeneste?
ACT var et felles prosjekt/ samhandlings prosjekt mellom Sykehuset Telemark og Skien kommune. Det eneste samhandlingsprosjektet, vi til nå har sett iverksatt innen psykisk helse /rus feltet.
I starten på igangsetting av Samhandlingsreformen legges altså dette tilbudet ned!
LPP Telemark spør: Hva skjer innen psykisk helse og rusfeltet i Skien kommune?
Anne Sund, leder av LPP Telemark- Pårørende i Telemark
Alle mennesker med behov for langvarige og sammensatte tjenester fra det offentlige hjelpeapparatet har rett til å få utarbeidet en individuell plan (IP).
Denne rettigheten er det mange som ikke kjenner til. Målet med IP er å sikre bedre og mer samordnende tjenester, uten at den som trenger tjenestene selv skal koordinere alle de ulike etatenes hjelpeordninger.
Dersom du eller ditt barn har behov for langvarig og koordinerte tjenester på grunn av en funksjonshemning eller kronisk sykdom er du i målgruppen for en IP. Ditt behov for tjenester må ha en viss varighet.
Men det kreves ikke at behovet skal være varig eller strekke seg over et bestemt antall måneder eller år. Du må ha behov for minst to eller flere helse- og omsorgstjenester, det vil si tjenester fra forskjellige tjenesteytere i kommunen. I forkant vil det bli gjort en helhetlig vurdering av om det nødvendig med en individuell plan.
Hva inneholder en individuell plan?
De fleste kommuner og helseforetak har en eller annen form for standardisert mal for IP. Malen skal være så fleksibel at den kan tilpasses dine individuelle behov.
Følgende punkter er pålagte å ha med i planen:
– En oversikt over pasientens og brukerens mål, ressurser og behov for tjenester.
– En oversikt over hvem som deltar i arbeidet med planen.
– En angivelse av hvem som er koordinator.
– En oversikt over hva pasient og bruker, tjeneste- og bidragsyterne og eventuelt pårørende vil bidra med i planarbeidet.
– En oversikt over hvilke tiltak som er aktuelle og omfanget av dem, og hvem som skal ha ansvaret for disse.
– En beskrivelse av hvordan tiltakene gjennomføres.
– En angivelse av planperioden og tidspunkt for eventuelle justeringer og revisjoner av planen.
– Pasientens og brukerens samtykke til at planen utarbeides og eventuelt samtykke til at deltakere i planleggingen gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger.
– En oversikt over nødvendig eller ønskelig samarbeid med andre tjenesteytere, institusjoner og etater.
Hvem vurderer retten til individuell plan?
Helse- og omsorgspersonell skal melde fra om behovet for en individuell plan[1]. Selv om ingen har meldt i fra om behovet, har kommunen en plikt til å vurdere om en person bør få tilbud om individuell plan. Den det gjelder må samtykke til at det utarbeides en individuell plan. Ved manglende samtykkekompetanse, kan pårørende eller verge gi samtykke på vegne av vedkommende.
Hvem har ansvaret for å utarbeide en individuell plan?
Kommunens helse – og omsorgstjeneste og helseforetaket har plikt til å sørge for å utarbeide en individuell plan. Når helsepersonell ser at det er behov for helsetjenester fra både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, skal helsepersonell varsle kommunens koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering har det overordnede ansvaret for å utarbeide en individuell plan.
Har du rett til å være med å utarbeide planen?
Du har rett til å delta i arbeidet med utarbeidelsen av individuell plan og det skal legges til rette for det.
Har du rett til å få gjennomført de tiltakene som står i planen?
Retten til individuell plan innebærer ikke en rett til å få gjennomført de tiltak som står i planen. Det er vedtak fra den enkelte tjenesteyter som gir deg rett til de enkelte tjenestene.
Hvem har ansvar for å koordinere tjenestene?
Kommunen skal ha en egen koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering. Enhver som har en individuell plan, skal ha en koordinator. Rett til brukermedvirkning gjelder også ved valget av koordinator.
Hvor finner du reglene om individuell plan?
Reglene om individuell plan finner du blant annet i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5, helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 7, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5, psykisk helsevernloven § 4-1 og arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 15. Forskrift om habilitering og rehabilitering gir utfyllende regler om individuell plan, og beskriver innholdet i planen. Helsedirektoratet har også utarbeidet en veileder til forskriften og en brosjyre som retter seg mot brukeren.
Erfaringer fra FFOs Rettighetssenter
Det er i dag et økende misforhold mellom det å ha rett, og det å få rett, noe FFO har påpekt gjentatte ganger. Bare 21 prosent av de med omfattende bistandsbehov har en individuell plan. Langt færre av de med middels til stort bistandsbehov har en individuell plan – bare 9 prosent[2]. Riksrevisjonens undersøkelse om rehabilitering innen helsetjenesten slår fast at kun 17 prosent av de spurte i brukerundersøkelsen har en individuell plan. Av de som svarer at de ikke har en plan, oppgir over halvparten av dem at de ikke er blitt tilbudt en slik[3].
Dette er et paradoks når det er bred erkjennelse, også i det kommunale tjenesteapparatet, om at individuell plan er et godt verktøy.
Henvendelser til FFO viser også at det er liten og tilfeldig kunnskap om individuell plan i pleie- og omsorgssektoren. Dette gjelder særlig kunnskap om ulike trygdeytelser. Mange med sammensatte behov savner noen som kan ta helhetlig ansvar for deres situasjon. Det er også mange som gir uttrykk for et behov om at noen i hjelpeapparatet må se “hele bildet” og yte hjelp og bistand i henhold til dette, ikke bare innenfor sitt eget, avgrensede ansvarsområde.
Eksempel fra FFOs Rettighetssenter
Her er to henvendelser som handler om individuell plan:
1. Innringer er pårørende til gutt med AD/HD i tillegg til flere andre diagnoser. Han har ikke vært på skolen på over en måned. Innringer må være hjemme og hjelpe sønnen. Er selv blitt helt utslitt av både å ha jobb og hjelpe sønnen. Har vært sykemeldt ett år. Har søkt om arbeidsavklaringspenger men fått avslag. Har en individuell plan, men det fungerer ikke i praksis.
2. Saken gjelder kvinne som sliter med å nå fram i hjelpeapparatet. Hun har behov for hjelp fra flere hold, men klarer ikke å forholde seg til kontakten med flere forskjellige instanser som hver har sitt delansvar. Hun blir utslitt og har mistet oversikten. Dette har også gått utover daglige oppgaver som økonomi, og huset er nå på tvangssalg. Hun har aldri fått en individuell plan og lurer på om hun kan være i en posisjon for å få dette. Det har gang på gang blitt satt i verk en ansvarsgruppe, men uten klarhet i formål og uten at hun får innflytelse på hvem som skal koordinere. Hun lurer på hva retten til individuell plan går ut på.
Saken ovenfor er et eksempel på at ikke alle som har krav på individuell plan har en slik. Erfaringer fra andre henvendelser viser at selv om man har en plan, opplever mange at planen ikke fungerer i praksis, at den ikke er oppdatert, eller at de ikke har en koordinator.[4] Som svar til Riksrevisjonens undersøkelse om rehabilitering innen helsetjenesten uttaler Helse- og omsorgsdepartementet at det legges opp til en rekke aktiviteter for å styrke bruken av individuell plan, blant annet ved å vise til gode eksempler og god praksis.[5] Dette imøteser vi i FFO med spenning.
Tekst: Andreas Habberstad (FFO) og Kristen Jüriloo (FFOs Rettighetssenter)
——————————————————————————–
[1] Forskrift om habilitering og rehabilitering § 23 [2] Pleie- og omsorgstjenesten 2011 Rapport 2012/43 [3] Dokument 3:11 (2011-2012) [4] Rettighetssenterets årsrapport 2010 [5] Dokument 3:11 (2011-2012)
Hvem fortjener Tabuprisen 2013?
Tabuprisen blir lagt merke til som en viktig anerkjennelse for innsatsen til dem som får den! Rådet for psykisk helse ønsker forslag til kandidater fra dere.
Åpenhet om psykisk helse er fortsatt viktig for å utvikle samfunnet. Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse hedrer dem som står på for å åpne flere dører for omtale og mer åpenhet om psykisk helse.
– Tabuprisen er en heders-/ærespris og tildeles av styret i Rådet for psykisk helse.
– Prisen kan tildeles personer, organisasjoner og/eller virksomheter som gjennom ord og handling gjør en innsats for å bygge ned fordommer om psykisk helse, bryte tabuer, fremme inkludering, omtanke og åpenhet om psykisk helse.
– Alle kan foreslå kandidater til prisen. Medlemsorganisasjonene i Rådet for psykisk helse inviteres spesielt til å foreslå kandidater.
LPP er medlemsorganisasjon her. Dersom dere har gode forslag, så send de inn til lpp@lpp.no innen 27. mai, så vil LPP fremme vår kandidat til Tabuprisen 2013 etter dette.