E-læring: Det er utviklet et opplæringsprogram for personell i helse- og omsorgstjenestene. <br>
Programmet er ment å bidra til drøfting og refleksjon om hvordan personell ivaretar og møter både barn og voksne pårørende.<br>
Du finner programmet her: www.pårørendeprogrammet.no.
VG: Ine Havers kamp har gjort sterkt inntrykk på helseminister Jonas Gahr Støre. Han lover et kraftløft i pårørendeomsorgen i Norge.
Dette er en oversettelse av Bente M. Weimands doktoravhandling: ”Experiences and Nursing Support of Relatives of Persons with Severe Mental Illness”, som ble avlagt ved Karlstads universitet i 2012. I originalversjonen inngår fire artikler. Artiklene er ikke oversatt i denne utgaven, og anbefales lest i tillegg for å få dypere forståelse av det som her beskrives.
Avhandlingen handler om pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse, deres erfaringer, samt deres behov for støtte fra helsevesenet. Videre handler den om sykepleieres støtte til disse pårørende. Avhandlingen viste at pårørende opplevde en rekke store utfordringer og krav, som var knyttet til livet sammen med den i familien som hadde en alvorlig psykisk lidelse. De opplevde flere byrder, helsen deres var utsatt for sykdom, og mange kjente seg utslitt. De måtte balansere en rekke hensyn, og måtte foreta vanskelige valg på vegne av seg selv og andre. De kjempet med motstridende følelser og med tanker som trakk i ulike retninger.
Pårørende følte seg ofte maktesløse, og opplevde dessuten håpløshet og meningsløshet. Deres egne liv var tett sammenvevd med livet til den i familien som hadde den alvorlige psykiske lidelsen. Dette innebar at de ønsket å være involvert i behandlingen og oppfølgingen til fordel for ham eller henne – men også å bli inkludert av helsepersonell for sin egen del. Personalet i de psykiske helsetjenestene bidro av og til med praktisk og emosjonell støtte, men pårørende erfarte for det meste å bli ekskludert. Dette førte til at de erfarte å være overlatt til seg selv, med det overordnete ansvaret for den som hadde den psykiske lidelsen. Sykepleierne på sin side opplevde flere dilemma i forbindelse med å kunne støtte pårørende. De ble ofte dratt mellom motstridende behov, ønsker og etiske krav fra pasienter og deres pårørende.
Sykepleiernes erfaring var at situasjonen kunne bli ytterligere vanskeliggjort på grunn av systemet de jobbet innenfor. Særlig gjaldt det taushetsplikten og vektleggingen av å bygge en terapeutisk allianse med pasienten. Det var dessuten egenskaper hos sykepleieren selv, hos pasient og pårørende, som kunne komme i veien for å gi støtte til pårørende. Relasjonene mellom disse tre hadde også betydning.
Pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse trenger praktisk og emosjonell støtte. Dette kan ikke overlates til den enkelte sykepleiers bevissthet eller samvittighet. Retningslinjer må implementeres for å sikre at pårørendes behov blir tatt på alvor av de psykiske helsetjenester, og støtten må gis ut fra den enkeltes situasjon og behov.
Avdelingssjef for Nordfjord psykiatrisenter Trond Aarre mener at helseinstitusjonene må være åpne og tilgjengelige når folk trenger de. I dag er det ikke slik.
Akuttinnleggelser er stort sett utelukkende tilbakefall. Det er kjente pasienter, med kjente diagnoser og som er under behandling. Folk trenger behandling når folk trenger det, ikke når det passer det offentlige. – Samhandling og brukermedvirkning er nøkkelord. Helsetjenesten må ut å treffe folk der folk er og ikke vente til det er for sent, sier Aarre. Han ønsker seg åpne institusjoner der folk faktisk kan ta kontakt når de behøver hjelp, ikke lukkede der man må vente til det offentlige tar kontakt.
DPS har medført et desentralisert fokus, noe som er en både villet og ønsket utvikling. Dette sier professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Bjørn Rishovd Rund. Han peker på at utvikling av bedre behandlingsmåter vil være god samfunnsøkonomi.
– Det å behandle under tvang er det vanskeligste vi gjør, og spesielt behandlingen av schizofrene er vanskelig, sier Rund. Han viser til at bare 10-20 % av gruppen med diagnosen schizofreni er i jobb. Denne gruppen koster dermed samfunnet mellom 8-10 milliarder kroner årlig.
Rund viser til at ¼ av pasientene trenger innleggelse på tvang. Med 5000 årlige tvangsinnleggelser vil det derfor være samfunnsøkonomisk fornuftig å finne nye og bedre behandlingsmetoder. Han peker også på at pasienten kan se bruk av tvang som er overgrep, men behandler vil kunne se den samme metoden som fornuftig.
– Det er enkelt for politikere og journalister å hudflette helsepersonell når en psykotisk person gjør noe galt, men kun 18 % av drapsmenn har en psykose. De er marginalt mer voldelige, men er markant mer utsatt for vold, sier Rund.
Han viser til at det er en god utvikling på forskning innen psykosefeltet i løpet av de siste 10 år, men at dette er et så komplekst felt at mer ressurser trengs.
Foto: Bjørn Stuedal/HOD
Helseminister Jonas Gahr Støre (AP) varsler økt brukermedvirkning innen psykisk helse. Dette kom fram under et debattmøte avholdt av Det Norske Videnskaps-Akademi onsdag 5. juni.
Tema for debatten var tvungent psykisk helsevern. Hvordan bør vi organisere og (lov)regulere psykisk helsevern? Statsråden dro frem flere tiltak han pekte på som nøkkelmetoder som man ønsker å innføre på det psykiske helsefeltet i Norge:
- Flere brukerstyrte behandlingstjenester
- Medisinfrie tilbud
- Mindre bruk av tvang
- Økt brukerinnflytelse
– Kjønn og sosiale faktorer spiller inn i vurderingen av bruk av tvang. Dette forteller meg at vi fortsatt har et stykke igjen å gå, sa Støre. Statsråden viste til at dette er vanskelige spørsmål, og at dilemmaet: sikkerhet kontra verdighet, er vanskelig, men at målet må være at bruk av tvang må ned, selv om det av og til vil være et nødvendig virkemiddel.
Statsråden fortalte også at lavterskeltilbud er på vei ut i kommunene. Blant annet bygger man ut med psykologer uavhengig av fastlegeordningen, skolehelsetjenesten styrkes og man har ACT-team. Gjennom godt samarbeid mellom flere ulike instanser, viste statsråden til at antall akuttinnleggelser er halvert i Oslo siden 2005.
Georg Høyer, professor i sosialmedisin, UiT, stiller seg derimot noe tvilende til dette tallet. I følge Høyer hentes det årlig rundt 10.000 personer på tvang, men 1/3 av disse endres til frivillig innleggelse. Noe defineres som ulike vedtak, og ulike definisjoner gjør at tallene blir unøyaktige. Høyer var allikevel enig i at det nok er en reell nedgang siste 5 år.
Eksempelvis viste Høyer til at antall innleggelser har gått opp på Jæren, men antall døgn har derimot gått markant ned gjennom brukerstyrte tilbud. Bjørn Rishovd Rund, professor i psykologi, UiO, viste til statistikk som tilsa at 5000 årlig innlegges på tvang, mens partileder Siv Jensen (FrP) viste til statistikk som tilsa 8300 årlige innleggelser, fordelt på 5600 personer.
Foto: Fremskrittspartiet
Jensen viste til at det var 800 færre døgnplasser i 2011 enn hva faktum var i 2005. Hun pekte også på at 1/3 av alle akuttinnleggelser var rusrelaterte. Hun mente videre at rusmisbrukere på frivillig basis burde kunne be om tvungen avrusning gjennom innleggelse, men at tvang samtidig er et virkemiddel som hun primært ikke ønsket.
Jensen ønsket å øremerke 130 millioner kroner til kommunene, og slippe til alle gode krefter, også private. Jensen pekte videre på at det er et overgrep mot ofrene at alvorlig kriminelle går fri, uten en ordentlig reaksjon.
I løpet av de siste årene viste hun til at 5 drapsmenn hadde stukket av fra sin tvungne psykiske behandling før gjerningen skjedde. Jensen mente at den kriminelle i alle tilfeller skal ha en reaksjon, og at behandling bør idømmes kun dersom diagnosen har vært direkte medvirkende til handlingen.
Konklusjonen ble dermed at tallmaterialet er noe uklart, men at økt brukermedvirkning uansett synes å ha positiv effekt.
Joan Higgins og Dr. Dominic Fannon presenterte ImROC som metode for EUFAMI-konferansen.
ImROC er en metode som implementeres i Irland i disse dager. ImROC står for Implementing Recovery through Organisational Change, og har som grunnleggende prinsipp at ikke alle ønsker å bli sett, men vil allikevel ha behov for hjelp.
Når pårørende oppsøker hjelp, vil det fort synliggjøres hvem det gjelder, slik at en mulighet for anonymitet kan være avgjørende for at mange oppsøker hjelp. Dermed innføres ImROC som et lavterskeltilbud på ulike arbeidssteder og lokale helseinstitusjoner i Irland. I dette ligger det også at anonyme internettbaserte lavterskeltilbud kan være gull verdt for mange, fortalte Higgins. I første omgang er tiltaket tenkt å være åpne kontorer/møteplasser som man skal kunne stikke innom uten å måtte registrere seg på noe som helst slags vis, men man ser for seg en videreutvikling på sikt.
Hele presentasjonen finner du her:
Dr. Simon Gelsthorpe mener det er fire viktige momenter for å få makt og innflytelse: Penger/ressurser, kunnskap, vilje og kapasitet. Uten disse blir veien til makt, og dermed en riktig behandling, lang.
Prospect project er et opplæringsprogram rettet mot både familie og fagfolk. Programmet er startet av EUFAMI. Mål med programmet har vært å bevisstgjøre og forbedre kommunikasjonen mellom de ulike partene. Programmet implementeres også for øyeblikket i Finland av FINFAMI.
Relatert til programmet, så mener Gelsthorpe at alle fire aspekter påvirker for å få makt. Han definerer også her makt som å være et virkemiddel i kampen for å bli frisk. Selvtillit, kunnskap, muligheter, både fysisk og økonomisk, og bedret grunnlag for beslutningstaking, er alle aspekter som er viktige for å oppnå en bedre hverdag.
Hva bør fagpersoner gjøre? Dele sin kunnskap, anerkjenne og dele beslutningsmyndighet og legge forholdene til rette for medvirkning, mener Gelsthorpe. – Å inkludere pårørende på en måte som gjør at pårørende medvirker i behandlingen på ett eller annet vis, kan være gull verdt, sier Gelsthorpe.
– Omsorgslønn bør benyttes i større grad, slik at pasienten fortere blir frisk. Dette kan være et tiltak som gjør at pårørende har større mulighet til å delta, noe som også kan spare offentlige midler gjennom reduserte totalkostnader ved å få brukeren kjappere tilbake ut i jobb, og fungerende i samfunnet, mener Gelsthorpe. Han forklarte videre at offentlige myndigheter ikke alltid evner å se det helhetlige bildet, ettersom ulike tiltak går av ulike budsjettposter, noe som medfører at man rett og slett ikke alltid vil ha en helhetlig og best mulig behandling.
Greier man ikke å bli kvitt en utfordring i sin helhet, så må man se på hvordan man best kan fungere med den.
Gelsthorpe påpekte også at en gitt diagnose kan være så alvorlig at man rett og slett ikke vil kunne greie å få kontroll over den, men man må da se på hvordan man kan fungere og få kontroll med den. Greier man ikke å bli kvitt en utfordring i sin helhet, så må man se på hvordan man best kan fungere med den. Løsningen han lanserte var at det ikke finnes noe fasitsvar, men at behandling må tilpasses til enkeltindividet, og i den enkelte situasjon.
Gelsthorpe er Head of Psychological Therapies and Consultant Clinical Psychologist at NHS Bradford District Care Trust.
Årets tema er «Se hverandre – gjør en forskjell» og hovedmålgruppen er barn og unge.
Søknadsfristen er 12. juni, og det søkes gjennom Mental Helse, som administrerer Verdensdagen. Søknadsskjemaet finner du ved å klikke her.
I år setter Verdensdagen for psykisk helse fokus på å forebygge mobbing og ensomhet:
Verdensdagen 2013 ønsker å bevisstgjøre at vi alle kan gjøre en forskjell i eget og andres liv, og vil utfordre hver enkelt til å se menneskene vi omgås daglig, uavhengig om de ansees som venner eller bekjente.
Helseminister Jonas Gahr Støre uttalte i januar at å bli sett, hørt og tatt vare på gir motstandskraft. Nyere forskning viser at mobbing og ensomhet er noe man drar med seg gjennom hele livet og som kan føre til psykiske helseplager og uteblivelse fra skole og arbeidsliv. Mange opplever å ha mange bekjente, men få de kan beskrive som nære venner. Vi kan alle medvirke til at flere blir inkludert og opplever gode relasjoner, og fokusere på hvordan hver og en av oss kan bidra på sosiale arenaer for at andre skal få det bedre psykisk.• Øke bevisstheten om at inkludering og gode rlasjoner bidrar til god psykisk helse.
Verdensdagen 2013 skal bidra til:
• Øke folks åpenhet og kunnskap om psykisk helse.
• Øke bevisstheten om at inkludering og gode relasjoner bidrar til god psykisk helse.
• Bidra til flere blir oppmerksomme på at vi alle kan gjør en forskjell i andres liv.
• Synliggjøre sosiale arenaer og fellesskap som kan bidra til inkludering og relasjonsbygging.
For mer informasjon se: http://www.verdensdagen.no/
Dr. Dominic Fannon mener medisin alene ikke er noen garanti for en bedre helse. Utdannelse, sosiale forhold, sosiale ferdigheter og generell trivsel er også viktig. – Det er vel og merke forskjell på opprettholdelse av, og oppretting av mental helse. Det er derfor også viktig å se forbi ren klinisk behandling når behandlingssuksess måles, sier Fannon.
Han mener at vi ikke kan gjøre en person frisk med behandling alene, men jobbe med personen slik at personen selv kan bli bedre. – Friskhet oppnås ikke av helsevesenet. Fagpersoner kan kun støtte personen på veien mot friskhet. Sosial og faglig utvikling er viktig for generell trivsel, og dermed også forebyggende, sier han.
Arbeidslivet er derfor også en viktig faktor som må inkluderes, i tillegg til familie og venner. Utfordringene er i stor grad like på arbeidsplassen som for enkeltindividet relatert til dets mentale helse. Hvordan involvere, inkludere, og utfordre for å oppnå videreutvikling og trivsel, spør Fannon.
– Tilpassing til enkeltindividet er viktig. Noen kan trolig aldri bli helt friske. I slike tilfeller bør man se på alternativer for å skape et meningsfullt liv for personen allikevel. Medisiner og psykologer vil ikke alltid være svaret. Hva pasienten behøver for å få et meningsfullt liv kan enkelte ganger være noe helt annet, avsluttet han.