Hensikten med seminaret er å gi kunnskap om hvordan man kan forstå psykose, hva som er god behandling og hva som kan bidra til å støtte den enkelte i bedringsprosessen. Fagkunnskap og erfaringskunnskap vil formidles.
Seminaret arrangeres i et samarbeid mellom Klinikk for psykisk helse og rus -Forsknings-og utviklingsavd, og Bergfløtt Behandlingssenter. Seminaret er gratis, åpent for alle og arrangeres 14. og 28. april 2015, kl 17.30 -20.00.
LPP har, på bakgrunn av samarbeid med Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, fått mulighet til å utvikle en egen kunnskapsbank med fakta om pårørende og pårørenderollen.
Denne vil fortløpende fylles med publikasjoner, forskning, lovverk og fungere som en kilde for kunnskap om og for pårørende i sin egen rolle.
Kunnskapsbanken finner du her.
Dersom du har forslag til innhold som du mener bør med i denne banken, så vil vi svært gjerne ha et tips om det.
Vi understreker at det er pårørende som her er tema og ikke brukersaker. Selv om mange brukersaker er relevante og interessante for pårørende å ha kjennskap til, finnes det nok alternative samlinger av brukersaker, slik at vår bank skal være mest mulig og hovedsakelig direkte pårørenderelatert. Enkelte saker vil dog allikevel være så interessante for pårørende at de vil vurderes inkludert allikevel, selv om det i utgangspunktet går på pasient, og ikke nødvendigvis pårørende.
Tips sendes: lpp@lpp.no.
LPPs sekretariat er nå julestengt fram til 5. januar. Dette gjelder telefonen. E-post vil besvares sporadisk.
Rådgivningstelefonen er åpen 23. og 30. desember fra 10-15. Ellers julestengt fram til 5. januar.
Med ønske om en best mulig jul og et godt nytt år,
Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse
Styret i LPP Vestfold
har utviklet en ny brosjyre ved navn ”Førstehjelp for pårørende”.
Denne brosjyren er primært tenkt som en hjelp for nye pårørende. Førstesiden av brosjyren bidrar til avmystifisering av problematikken rundt psykiske lidelser.
Brosjyren gir også på en lettfattelig måte oversikt over offentlige hjelpeinstanser, tips, regelverk, kontaktinformasjon og publikasjoner som de pårørende vil ha nytte av i det videre arbeidet.
Denne brosjyren hører blant annet hjemme på akuttmottak og legekontor.
Brosjyren kan tilpasses din region ved å endre lokallagsnavnet øverst på første siden og noen av kontaktadressene på den siste siden av brosjyren. Sekretariatet er villig til å hjelpe med å gjøre disse endringene, så det er bare å ta kontakt!
Vi gratulerer LPP Vestfold med et flott initiativ og produkt som vil hjelpe mange nye pårørende i sitt møte med psykiatrien.
Helge Hjort
Så tradisjonsrikt er seminaret, at ingen kunne svare på hvor mange ganger seminaret er avholdt. – Vi får si det 19. Grand-seminaret, slik at vi er trygge på at det ikke blir en uriktig jubileumsstemning i salen, sa Helge Hjort, LPP Oslos styreleder.
Tema for årets seminar var: Om å leve med psykisk sykdom i familien, og også i år var salen full. 150 pårørende samlet seg på Grand Hotell i Oslo. – I år har vi lagt til side politikk og fagperspektivet, og ha fokus på oss selv, fortalte Inger Hagen, daglig leder ved Pårørendesenteret i Oslo.
Dagen startet med diktlesning av Arnhild Litlere, før Sidsel Høye Haugan fulgte opp med et filosofisk innlegg om det å sette krav til hverandre.
Kristin Huseby ga så en innføring i Mindfulness som endringsprosess, og pårørendesamtaler om Mindfulness-kurs. Temaet handler kort og greit om stressreduksjon. – Den Norske versjonen handler om to ord. Oppmerksomhet og nærvær, sa Huseby.
Kurset inneholder ulike verktøy som deltakerne lærer å ta i bruk for å takle de utfordringene man møter i hverdagen. Slitasje, stress og tunge omsorgsoppgaver er vanlige stikkord blant de pårørende. På PIO-senteret har 12 deltakere vært igjennom kurset, og felles motivasjon var at noe måtte endres, fortalte Huseby.
Anna Bjørndal var en av kursdeltakerne, og delte sine erfaringer med forsamlingen. – Jeg hadde jo hørt litt om Mindfulness og var i utgangspunktet nysgjerrig på hva det handlet om, sa Bjørndal, og fortsatte med at – Det er mye bekymringer i hverdagen, og jeg hadde et behov for konkrete verktøy for å takle situasjonene som er der hver dag. Samtidig var jeg veldig motivert for noe nytt.
– Alt vi gjør i kurset er en trening i å ta vare på seg selv, forklarte Huseby. Bjørndal fortalte videre at det er et krevende kurs. Hver onsdag i 8 uker, med hjemmelekser, lesing og det var mer krevende enn hva hun på forhånd trodde det ville være. – Jeg skjønte fort at det var et potensiale for endringer i livet, gjennom dette kurset, fortalte hun.
– Det å greie å være til stede i øyeblikket nå, er en prøvelse i seg selv, sa Bjørndal. Hun fortalte at det å observere seg selv, og ikke være følelsene og tankene sine, var en stor opplevelse. Man fikk et rom for seg selv. Man var ikke lengre sin rolle, men i gruppen var man bare seg selv. Det i seg selv var noe helt nytt.
Kurset ble utarbeidet i 1979 i USA og er et gjennomarbeidet opplegg. – Det er med andre ord ikke noe vi har funnet på over kjøkkenbordet for PIO-senteret, forklarte Huseby.
Janine Berg Peer og Henriette Peer
Janine Berg Peer har mer enn 20 års erfaring som coach og pårørende. Hun har blant annet skrevet boken: Schizofreni er noe dritt, mamma. Hun og hennes datter Henriette Peer delte sine erfaringer med forsamlingen.
Tittel på foredraget kom som en idé fra Henriette: «Be cool, mom». Janine Berg Peer fortalte om pårørendes manglende hjelp og støtte. Hun mente at det I Tyskland også hører med til sjeldenheten at legen faktisk ser og inkluderer den pårørende. Hun pekte derfor på at et av pårørendes hovedutfordringer rett og slett er at man ikke vet hva man skal gjøre.
Henriette mente det er en byrde for hun som bruker dersom mor skal bry seg hele tiden. – Det er mitt liv og mitt eget ansvar, sa hun, og fulgte opp med at hun regelrett ikke kan bry seg med hva hennes mor føler samtidig som hun strever med egen sykdom.
Janine Berg Peer pekte på at det er vanskelig for pårørende å slippe taket, ganske enkelt fordi pårørende nettopp bryr seg. – Jeg mente for flere år siden at min datter ikke burde reise til Frankrike alene. Dette er noe hun fortsatt er sint på meg for. Jeg innså etter det at hun ikke hadde spurt om min tillatelse, men at det var jeg som på egen hånd mente dette var en dårlig idé. Problemet for pårørende blir nettopp det at vi mener vi ser konsekvenser i våre kjæres valg som vil komme til å påvirke oss selv på ett eller annet tidspunkt, sa Janine.
Henriette svarte med at – Dersom mamma ikke stoler på mine valg, så føler jeg at hun bare ser sykdommen min, og ikke meg selv. Hun bør ikke bry seg med hvordan leiligheten min ser ut, men stole på at jeg også tar mine egne valg, ut ifra hva jeg mener er best for meg der og da. Dersom jeg aldri får muligheten til å prøve og feile på egen hånd, så vil jeg aldri få den selvtilliten som jeg må ha.
Den etterfølgende sesjonen ble en latterlig affære, da Joakim Serpinsky ga forsamlingen en liten smak av «Latteryoga». Serpinsky fortalte at Latteryoga har stått på høstens program på PIO-senteret. – Det å le er godt for immunforsvaret og det stimulerer flere områder i hjernen, som blant annet motvirker demens. Latter bygger også ned stressnivået. Derfor er det sunt og godt å le, fortalte han.
Erik Tresse
Erik Tresse snakket så om språk og håp. Tresse er Gestaltterapeut og erfaringskonsulent med pårørendeerfaring. Erfaringsstyrke og påvirkning sto dermed på dagsorden.
– Jeg har levd med psykisk sykdom i familien, og jeg gjør det enda, fortalte Tresse. Hans tvillingbror endte med å ta sitt eget liv allerede som 24-åring. Dette gjorde sitt til at sorgen og angsten kom, også for Tresse selv. – Men så fant jeg hjelp. Jeg var så sint på min bror for at han ikke hadde taklet livet like godt som meg, men i terapi fikk jeg sett alt jeg heller ikke hadde taklet. Jeg hadde bare taklet det på en litt annen måte, sa Tysse.
Han viste til at man sliter med skyld og skam som pårørende. – Det skaper fort negative tanker om hva man burde ha gjort annerledes som pårørende, mente han. Tresse pekte på at han tror det finnes mye kunnskap skjult i familien om diagnosen, og dermed også om hva som kan hjelpe og ikke. Han pratet selv sin egen bror ut av psykose to ganger. – Jeg husker håpløsheten da vi ikke forsto hva vi skulle og kunne gjøre, sa han.
– Håpet mitt på vegne av pårørende, er å bli invitert inn, om igjen og om igjen. Ikke å måtte ringe, om igjen og om igjen. Jeg vil bidra med mer enn å være en brannslukker. Jeg vil være med i behandlingen. Jeg har oppdaget et stort hjerte i psykiatrien som jeg ikke trodde var der. Det er et stort hjerte blant de som jobber der, men jeg har personlig allikevel dårlige erfaringer med systemet, og er derfor i tvil om hvordan jeg skal jobbe med det, sa Tresse.
Han har jobbet som erfaringskonsulent i et halvt år. – Det er mye angst i psykisk helsevern, og det er ikke alltid hos pasienten. Derfor er det vanskelig med respekt på feltet, sa han. Tid, dialog, forståelse, anerkjennelse, respekt, varme, inkludering og kjærlighet er alle stikkord som må med i følge Tresse. – Jeg synes vi skal snakke om alt. Behovene våre for å bli involvert og ivaretatt, jeg håper vi tør å snakke om elefanten, skyldfølelsen, skammen og redselen, slik at språket vårt får styrke. Vår erfaring er til for å brukes, sa Tresse.
Thomas Fernandes er selv pårørende. Han savner et større fokus på menn som pårørende.
Av: Helena Walle
– Hvor ofte har du hørt ordet pappa i løpet av denne konferansen? Spør Fernandes.
Ordene pappa og fedre er sjeldent brukt under Likepersonkonferansen 2014. Den største delen av deltakerne er kvinner og mødre som pårørende. Fernandes mener at dette ikke er en unnskyldning til å utelukke fedre og menn som pårørende.
Thomas Fernandes kom til Norge på 1970-tallet. Kona hans er norsk, og sammen har de to døtre. Begge døtrene er voksne, men en av dem sliter med den psykiske helsen. Fernandes forteller at det kom som et sjokk da han fikk vite at datteren var syk. Han visste ikke hva han skulle gjøre, eller hvordan han skulle opptre.
– Jeg var redd, men veldig glad for at vi var to om å dele ansvaret og avlaste hverandre, forteller han.
Han er klar over at relasjonen mellom far og datter, og mor og datter kan være forskjellig. Ofte har mor og datter et spesielt omsorgsbånd. Dette betyr ikke at far ikke kan bidra med noe. Far kan for eksempel bidra med det praktiske. Han forteller om en gang datteren ville på ferie, men ikke ønsket å reise alene. Da stilte Fernandes opp og tok med seg sin voksne datter på ferie.
– Hadde ikke min kone og jeg laget en formel og oppskrift på hvordan vi skulle fordele oppgavene i forhold til vår datter hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre, innrømmer han.
– Jeg tror mange opplever at kvinnens rolle er veldig klar. Det er ikke bærekraftig når mannen ikke vet hva hans rolle er, spesielt i forhold til det å være pårørende, sier han.
Under de mange foredragene på Likeperson-konferansen blir ikke fars rolle nevnt èn gan
g. Ungdommene ved Forandringsfabrikken snakket om familien i helhet, men drar stadig frem mor som eksempel. Fernandes tror dette skyldes det spesielle båndet til mor, eller at far ikke har vært til stede.
Han ønsker spesielt at LPP setter fokus på fedre og mannens rolle som pårørende. Som han selv opplevde i begynnelsen, er det mange menn som ikke vet hva de skal gjøre i en situasjon hvor noen i familien blir psykisk syk.
– Det er flere tilfeller hvor mannen stikker av eller ikke gjør noe som helst, forteller han.
Det som er viktig å huske på er at det er mange menn som bidrar til situasjonen, og til og med er den eneste pårørende. Nettopp derfor burde man trekke frem de fedrene som får det til, og vise eksempler for de som ikke får det til, mener han.
– Gi mennene en konkret rolle som hjelper brukeren, det er jo derfor vi er her på LPPs konferans
e. For å bli best mulig pårørende, sier han.
Han mener på ingen måte at han vet hva som er best, men ønsker at det fantes tiltak for menn som pårørende i Norge. I Danmark har de blant annet fedrekafeer, hvor pårørende fedre møtes over en kaffe og snakker sammen om det å være pårørende.
I dag bor datteren hans i en omsorgsbolig og har det veldig bra. Familien til Fernandes har vært åpen om datterens lidelse med familie og venner. Han mener at åpenhet er noe som også vil føre til mer fokus på menn som pårørende.
– Åpenhet kan føre til at flere menn vet hva de kan bidra med og føle seg sett, sier han.
