Etter henvendelser fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Pårørendealliansen, samt Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), som alle er bekymret for situasjonen til pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i institusjon under utbruddet av Covid-19, har Helsedirektoratet sendt vedlagte brev til institusjonene og kontrollkommisjonene i det psykiske helsevernet.

Allerede 18. mars sendte LPP også pressemelding og brev, da vi var bekymret for at pasienter med psykisk sykdom vil kunne rammes hardere av Covid-19.

Helsedirektoratet gir i brevet anbefalinger og retningslinjer som skal gjøre institusjonene spesielt oppmerksomme på at restriksjoner på sosial kontakt kan ramme enkelte pasienter spesielt hardt. Det gjelder blant annet pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i institusjon, hvorav noen på lukket avdeling. Essensen i retningslinjene er  at «de tiltak som iverksettes må altså praktiseres på en forholdsmessig måte som innebærer minst mulig begrensninger i pasientenes privatliv og familieliv».

Det er selvsagt positivt at disse anbefalingene gjentas her, men LPP er fortsatt bekymret. Vi mener at slike anbefalinger burde foreligge som en del av den permanente kriseberedskapsplanen, og med forsikring om at informasjonen når de tjenestene som skal følge beredskapsplanen. Å sende anbefalingene i ettertid, når skadene er gjort, er mer kniv i- enn plaster på såret.

Det er selvsagt positivt å gjøre fylkesmennene oppmerksomme på retningslinjene, men vår erfaring er at retningslinjer – og til og med pålegg – ofte tolkes som løse anbefalinger og, av forskjellige grunner, ikke går videre til de som skal iverksette disse.

Helt fra begynnelsen av koronakrisen, har våre medlemmer rapportert om bekymring for pasientene under og utenfor tvungent psykisk helsevern. LPP deler denne bekymringen for alle i vår midte med psykiske helseutfordringer. Imidlertid er situasjonen enda mer kritisk for pasientene som er i tvungent psykisk helsevern. For dem er sosial kontakt ekstremt redusert, og tilbudene fraværende. Til og med besøk fra pårørende og tur ute er fjernet, og på grunn av manglende bemanning og egnede fysiske forhold, er det svært lite som gjøres for å finne alternativer. Vi anser dette som en alvorlig trussel mot pasientenes rettssikkerhet.

Retningslinjer uten implementering er det samme som ingen retningslinjer.

Her er brevet: 20_12314-2 Ivaretakelse av rettssikkerheten til pasienter i tvungent psykisk helsevern under Covid-19-pandemien m.m. med vedlegg

Innlegg fra Arnhild G Ottesen i Stavanger Aftenblad, publisert 25 April 2020.

KORONA-KRISA: Nå opplever vi en permanent «ferieavvikling» innen det psykiske helsevernet og innen psykisk helse- og rusarbeid i mange kommuner.

«Det er underlige tider», sier folk jeg tilfeldigvis slår av en prat med – på to meters avstand – på rask vei til matbutikken på hjørnet, eller ved postkassa.

De aller, aller fleste av oss følger lydig myndighetenes oppfordring om mest mulig isolasjon, mest mulig avstandskontakt og ekstrem god håndhygiene. Vi gjør det vi kan for ikke å overbelaste helsetjenesten. Vi gjør det særlig av hensyn til de svakeste blant oss – for alle dem det kan få fatale følger for, om de blir smittet av koronaviruset.

«Brakkesyke» er nesten blitt et moteord nå for tida. Brakkesyke er en betegnelse for de psykologiske konsekvensene av at en person må holde seg isolert over lengre tid, enten alene eller med en mindre gruppe, sier Store norske leksikon. Så det må vi også passe oss for.

Arbeidsledige artister gjør det de kan for å motvirke brakkesyke med bl.a. digitale konserter. Og hjemmesnekra videoer om hvor morsomt vi kan ha det i vår nye hverdag, florerer på sosiale medier.

 

Stor takknemlighet

Oppfinnsomheten og kreativiteten er stor – og vi er takknemlige. Takknemlig over ansvarlige politikere vi har tillit til vil gjøre det beste, helsepersonell som skjøtter jobben sin, transportarbeidere som fortsatt frakter mat og andre nødvendigheter til hjørnebutikken, damen/mannen i kassa og ikke minst over renholderne som kan jobben sin, og som nå – endelig – får lov til å skinne. Vi heier og klapper fra balkongene, verandaene og altanene våre, vi heier på alle som bidrar – på alle som fortsatt får oss til å føle at vi er en del av et fellesskap.

Men noen av oss er bekymra – ikke primært for virus-smitte, men for brakkesyke og potensielle følgetilstander. Vi er i liten grad bekymra for oss sjøl. Vi er mest bekymra for familiemedlemmer med psykisk uhelse, og psykiske helsetjenester som vi oppfatter går på lavgir. Og vi er mest bekymra for dem i vår midte med de mest alvorlige psykiske helseutfordringene.

 

Alvorlige opplysninger

Dette melder pårørende i Rogaland om:

• Arbeidsplasser med tilrettelagt arbeid, for dem som er så heldige å ha det, er stengt.
• Fellesmåltider i bofellesskap opphørt.
• Felles «stuetid» i bofellesskap opphørt.
• Støttekontakter kommer ikke lenger.
• Slutt på tilbud om fellesturer.
• Musikkterapi pr. videokontakt – i beste fall, hvis du er heldig å ha dette tilbudet.
• Pårørende begrensa adgang til besøk i bofellesskap.
• Søking til rusmiljøet.
• Psykologkontakt pr. telefon – i beste fall, hvis du er så heldig å ha et slikt tilbud.
• For hjemmeboende: Medisindosett i døra, pårørende må påse at medisin tas.
• Utskriving fra sykehus (psykisk helsevern) før planlagt tid.
• Ikke innleggelse i psykisk helsevern til tross for fastlege-henvisning og bekymringsmelding fra personell i bofellesskap.
• Pårørende får beskjed om at «nå legger vi ikke inn, vi skriver ut», ved kontakt med psykisk helsevern.
• Pårørende som selv sliter med somatisk uhelse, som må gjenta og gjenta hvorfor man ikke kan gå på besøk, ikke motta besøk, ikke gå i butikken så ofte, håndhygiene, etc.

 

Når samfunnet stenger ned

Isolasjon og utenforskap er ikke ukjent for personer som sliter med alvorlig psykisk uhelse, ei heller for familier og pårørende. Nettverket skrumper inn når man blir kronisk syk, sånn er det bare. Og de fleste av oss er sjeleglade for hvert lite tiltak som ser ut til å gjøre hverdagen bedre og mer meningsfylt for dem vi er pårørende til.

Ferietid er noe vi pårørende sjelden ser fram til. For ferie betyr mindre bemanning, færre behandlings- og aktivitetstilbud, mindre og dårligere oppfølging av mindre kompetente fagpersoner. Færre som kan motivere og bistå til bedre renhold, bedre kosthold, mer fysisk aktivitet. Færre som spør «Hva er viktig for deg?». Det er færre ansvarsgruppemøter, og færre tiltak å evaluere og korrigere. Færre til å stake ut en ny kurs sammen med bruker, og eventuelle pårørende.

I disse korona-tider opplever vi en permanent «ferieavvikling» innen det psykiske helsevernet og innen psykisk helse- og rusarbeid i mange kommuner. Vi er engstelige for følgene av brakkesyken. Det er de aller færreste av de alvorligst psyke som er i stand til å finne fram til alle de flotte digitale konsertene og alle de andre gode forslagene om hvordan ta vare på seg selv, engasjere seg, holde motet oppe, holde på rutiner, passe på å få nok søvn og å trene på stuegulvet. Alt som kan motvirke isolasjons- og ensomhetsfølelse – og brakkesyke. De er for psyke til det, eller for medisinerte. Det begynner å tære på …