«Vi er foreldre til voksen datter, 32, som vi har hatt strev med siden hun var ung. Hun bor hjemme, nekter å flytte ut selv om NAV betaler husleie. Hun har aggressiv atferd og skjeller oss ut. Vi har prøvd å låse henne ute, hun reagerte med å ødelegge dørlåsen. Vi er i risikogrupper, jeg er i kreftbehandling, men datteren vår blir bare sint hvis vi maser om smittevern. Vi er redde for helsa vår!»
«Det som er verst i denne tida er uroen kva som kan skje med son min. Eg har ein vaksen son på snart 50 som har vore sjuk siden ungdommen. Eg sjølv er i risikogruppa og har ikkje mykje å bidra med. Han svarer ikkje når eg ringer og er ein veldig introvert person. Han bur for seg sjølv og har oppfølging av heimesjukepleien og DPS. Han treng medisin kvar dag for sin psykiske sjukdom og diabetes. Eg har ein kontaktperson hos Dps som eg ringer. Har fått bekrefta at Heimesjukepleien kjem kvar dag med medisiner og observerer, og han møter til oppfølging hjå legen. Føler meg no litt rolegare. Eg veit berre det at får han ein ny psykose kan han bli farlig for sine omgivelser. Dette uroer meg mykje. Klarer helsevesenet å fange det opp i denne avlukka tida?»
«Jeg er en bekymret mor til en voksen sønn som har slitt med adhd og vært mobbeoffer i 30 år. Han dro til Thailand ca 11 mars, sint på meg og alle. Hvor i Thailand vet jeg ikke, han har aldri fortalt hvor han bor. Etter at han dro har jeg har tekstet to ganger for å vite om alt er ok og har fått korte svar om at «ikke vær hysterisk» og «ok!». Jeg spurte om han skulle dra tilbake til Norge pga Corona epidemien men han sa «nei» og nå lurer jeg på om, skal jeg melde fra om han er det nede? Eller? Han har ingen trygdepenger eller lønn. Så penger har han ikke! Burde jeg sende penger over til han? Hva om han blir syk der? ❤️Lig hilsen en mamma som sliter veldig»
«Jeg er redd.
Jeg er alene som pårørende til min mor. Hun er alvorlig psykisk syk og er tvangsinnlagt for tvangsbehandling etter en bekymringsmelding fra meg. Dette har vært en trygghet for meg de siste ukene. I dag fikk jeg beskjed om at hvis koronasituasjonen tilspisser seg må hun bli utskrevet, midt i behandlingen.
Muligens for behandlingen gir effekt. Dette gjør meg redd og stresset. Redd for hva som skjer med henne, redd for hvordan det vil gå utover meg. Hvordan det vil bli en økt belastning i en allerede belastende og sår situasjon.
«Hei, jeg har de fleste dager i året en fantastisk kone,
Men nå er det en helt annen kvinne.
Det skjedde for 2 uker siden. Hun ble blå under øynene og ble sint på meg og hennes 6 år gammel sønn.
Han sa at en slik mamma vil jeg ikke ha. Hun gikk å la seg og sa ikke godnatt.
Jeg la den lille gutten..
Morgenen etter fortsatte det; jeg var en løgner, jeg skulle ikke ha sex med henne, ikke komme nær. Alt jeg sa var feil. Snakker nedverdigende om meg til sin sønn. Klager over alt jeg gjør og sier. Integrerer meg ikke. Jeg er enormt følsom. Er for øyeblikket god nok for henne. Kuttet meg ut på Facebook og snakker stygt om meg til andre.
Jeg klarer ikke å få henne til å snakke til meg på en pen måte.
Vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Alle veggene er fult av lapper på hvordan jeg må oppføre meg.
Jeg har det vondt, men er veldig glad i henne»
«Min mor er Paranoid schizofren. Hun er mye i sin leilighet til vanlig, og mye overbevist om at enden er nær. Nå når Coronaviruset kom blir mye av vrangforestillingene hennes veldig forsterket. Jeg er veldig beskymret for henne, hun vil ikke få mat levert til døren, for da har noen tatt på emballasjen osv. Hun har helt sikkert en bod full av pasta jeg ikke vet om, men jeg er mest redd for psyken hennes. Alle medier sprer en skrekk og frykt nå hun virkelig ikke trenger å høre. Jeg skulle så ønske at mediene kunne tatt litt hensyn. Ikke prøvd på liv og død å blåse opp Corona til å få det til å høres ut som at enden er nær for oss alle og samfunnet kanskje vil bryte sammen når som helst. Mamma har flere selvmords forsøk bak seg. «
«Jeg har en ung voksen sønn som trenger meg i stor grad, ofte om natten og ofte svært akutt. På grunn av at sykehjemmene nå stenges for pårørende har jeg tilbudt meg å bo hos mine foreldre i stedet for at de skal legges inn på sykehjem, de er begge pleietrengende, men ikke i livets siste fase. Har derfor fått avslag på pleiepenger (etter en måned). Jeg tar meg av 3 sterkt trengende personer og Nav gir ikke støtte. Fortvilende.»
«Jeg er sint fordi kommunen der min mor følges opp enda ikke har kommet med informasjon rundt deres retningslinjer/ tiltak i korona- tider. Ingen initiativ til for eksempel andre måter å ha kontakt på enn besøk. Det er personalet som disponerer hennes telefon, og hun er ikke selv i stand til å håndtere. Jeg fant også ut at hun ikke har fått informasjon om korona/ restriksjoner. Det går helt fint å snakke med henne om dette og hun forstår at familien ikke kommer på besøk. Oppsummert: Sint»
«Som pårørende har vi fått noen utfordringer.
Utskrevet fra DPS døgnpost en uke kortere enn planlagt opphold blir det vi som nærmeste som får ansvaret for vedkommende. Det er betryggende å ha den vi er pårørende til boende hjemme hos oss fortiden og ikke i institusjon. Men, det er krevende for alle parter.
Det er vanskelig å forstå overtid hvorfor man kan ikke gå ut som før korona tider med sine begrensinger. Hvorfor vi ikke kan besøke andre eller ha dem på besøk hos oss. Hvorfor man kan ikke bare gå i butikker, bensinstasjoner, kafeer, fritidssamlinger på vanlig måte må forklares grundig fra dag en, så vel som innstrammings tiltak underveis.
Å sitte inne og gruble, trøstespise og sove mer enn man pleier er ikke bra. Vi oppmuntrer til sms og telefon samtaler. Alle har godt av mosjon. Prøver å lokke ut på tur hver dag eller trim på ergometer sykkel med vekslende hell. Det blir lett oppfattet som vi maser. Hygiene har heldigvis ikke vært et problem hos oss tvert imot. Det er hyppeligere vasking og dusjing.
Som pårørende må vi stadig sjekke at rett medisiner blir tatt til riktig tid. Og som pensjonister med egne helseutfordringer prøver vi å begrense besøk til apotek og dagligvare forretninger. Snus er noe som må rasjonere for å få det til strekke til neste gang vi skal på handel for den vi er pårørende til.
Hjelpetjenestene i kommunen har hatt god dialog med oss hele tiden. Endringer i utlevering av multidosett til hvert 14.dag betyr mindre tilsyn i løpet av uken, men de har til dags dato klart et besøk i uken. Dagpoliklinikk har tatt telefonisk kontakt igjen nå etter 14 dager etter utskrivning. Livsmestringsgruppen er foreløpig satt på is.
Som vanlig vi trør til og gjør så godt vi kan. Slik er det å være nærpersoner. Vi prøver å gi så mye omsorg som mulig. Alle i Norge har unntakstilstander nå. Vi som pårørende er vant til en tilværelse med unntakstider, men det spørs hvor mye vi klarer å bære visst dette strekker ut i tid. Måtte vi alle holde oss friske og raske.»
KONTAKT
Landsforeningen for Pårørende
innen Psykisk helse
Kontonr: 7038.05.41139
Vipps: 542029
Org.nr. 976785029