Hva er det med det psykiske helsevesenet?
Innlegg fra Arnhild G Ottesen i Stavanger Aftenblad.
Hva er det med det psykiske helsevernet?
HELSE: Ville vi tillatt at bestemor på 80 år måtte gå med ubehandlet lårhalsbrudd, uten at noen reagerte?
Så har det skjedd igjen. Drap av to personer på Sotra, angivelig begått av en person med psykiske helseutfordringer.
De siste ukene har mediene referert fra to rettssaker der unge mennesker har begått drap. I begge tilfellene har rettspsykiatere observert, snakket med og vurdert om de unge gjerningsmennene muligens var utilregnelige, dvs. psykotiske, idet de tok livet av et annet menneske. Dette har betydning for straff og straffeutmåling.
Men hva gikk forut for drapene? Hvilket liv levde de to og familiene deres?
Talende, tragiske enkelttilfeller
Fra NRKs arkiv kan vi lese om drapet på Vinstra:
«Foreldrene var så bekymret over sønnen at de tok kontakt med kommunens avdeling for rus og psykiatri samt en ansatt ved skolen for å få hjelp om lag et år før drapet, forklarte faren. Han mener instansen ikke gjorde nok for å hjelpe til.»
Fra NRK om drapet på Varhaug:
« … [at] personer i relasjon til siktede kort tid før drapet forsøkte å få en psykiatrisk utredning av 17-åringen, og at han skulle melde fra til foreldrene fortløpende om hvor han oppholdt seg. Forsøket om utredning skal ha blitt avslått ved det psykiatriske senteret som fikk henvendelsen. […] NRK vet at også ansatte i hjelpeapparatet til kommunen skal ha vært bekymret over adferden til 17-åringen»
I februar i år kom det melding om et drap i Haugesund. Igjen fra NRKs arkiv:
«Faren forteller at han har følt seg som en hjelpeløs tilskuer i sønnens liv. – Det har ikke vært noe hjelp å få. Vi har bedt om hjelp mange ganger. Blant annet av politiet. De har bare tatt han inn for en periode og sluppet han ut igjen. […] Faren sier han ikke kjenner til noen kontaktperson i kommunen eller helseapparatet.»
- juni våknet vi opp til en ny melding om drap – denne gangen fra Sotra. NRK skriver:
«Sønnen som er siktet for drapene på foreldrene, hadde hatt langvarige psykiske problemer, får NRK opplyst. BT skriver at han tidligere bodde i en kommunal omsorgsbolig et annet sted i landet, og at Helsetilsynet er varslet om drapet. 40-åringen hadde nokså nylig flyttet inn i foreldrenes hus på Kolltveit. […] Ifølge TV 2 var han nylig utskrevet fra sykehus.»
De nærstående
Hva er det med det psykiske helsevernet vårt? Hvorfor er det ikke mulig å få tilstrekkelig hjelp, behandling og oppfølging i tide? Før mennesker ødelegger både sitt eget og andres liv? Hvorfor blir ikke nærstående hørt når de ber om hjelp?
Ville vi tillatt at bestemor på 80 fikk gå med ubehandlet brukken lårhals, uten at noen reagerte? Eller avvise å utrede den røykende og overvektige 58-åringen med sterke indikasjoner på en hjertelidelse, når nærstående varsler?
Nå vil sikkert noen hevde at hverken bestemor på 80 eller far på 58 ville takket nei til behandling. Men det synes som om dette er blitt mantraet i psykisk helsevern for tiden: «Han/hun vil ikke ha hjelp, så vi kan ikke gjøre noe. Vi følger lovverket. Vi har ikke gjort noe galt. Det er ikke vår skyld.»
Å behandle psykiske lidelser eller rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP) er noe ganske annet enn å fikse en brukket lårhals eller gi råd, veiledning og behandling som kan forebygge hjerteinfarkt eller hjerneslag hos overvektige 50-åringer. Psykiske lidelser og ROP-lidelser krever en helsetjeneste som lytter til nærstående og til den det gjelder. Det handler om kontakt, tillit, kontinuitet og evne til å skape gode relasjoner – over tid. En helsetjeneste som er samordnet, som samhandler, og som evner å se «bak forhenget». Og god behandling krever mer enn medisiner.
Dette vet vi. Hvorfor får ikke psykisk helsevern dette til? Og hvorfor blir nærstående avvist når de ber om hjelp?
Arnhild Gjelberg Ottesen
