Dr. Grainne Fadden: – Tilpasning er en nøkkel

Dr. Grainne Fadden fra University of Birmingham har fordypet seg i den historiske utviklingen av behandling innen psykisk helse. Fadden har funnet en positiv utvikling, men en rekke utfordringer.

Før 1950 hadde vi en lineær modell. Fagperson -> Bruker. Behandlingen foregikk utelukkende i institusjoner. Pårørende ble ekskludert og brukeren ikke hørt. Besøk var begrenset til en gang i måneden, fordi det ble forbundet med mye negativt for brukeren. Etter 1950 er frivillige, pårørende og ulike andre frivillige organisasjoner mer direkte involvert i behandlingen.

Det er en sammenheng mellom kvalitet, mengden av frivillige organisasjoner, og pårørendes byrde. Det hersker ingen tvil om at dette er noe som går ut over de pårørende selv, både sosialt, økonomisk og familiært. Pårørende sliter lett med emosjonelle problemer.

Fadden peker på holdninger som en utfordring. – Eksempelvis henger det et skilt på et større sykehus i England som sier: «Vi behandler individer, ikke familier». Intensjonen er jo at man skal bestille egen time for syke barn etc., og ikke ta flere problemer med flere ulike individer i samme time, men mental helse gir utfordringer relatert til dette. Hva når personen greier å skjule sine egne problemer, mens familiemedlemmene sitter med førstehåndskunnskap som kunne ha hjulpet?

Hun viste til 43 studier med 4124 deltakere som tydelig viser at sjansen for tilbakefall er vesentlig lavere når familien inkluderes aktivt i behandlingen. Fadden mener det er god økonomi å inkludere pårørende. Ved å hjelpe brukeren hjelpes den pårørende. Pårørende som hjelper pårørende er fint og flott der og da, men det reduserer ikke nødvendigvis byrden og det emosjonelle, så dette må i så fall være en kontinuerlig støtte, mente hun.

Undersøkelser viser at psykoevaluering tilbys 2 %, eller hver 50. pårørende. 37 % av de utdannede fagpersonene har aldri møtt pårørende. 30 % har sett 1, 22 % 3-9 og 11 % mer enn 10. 0.9 pårørende i snitt pr behandler pr år. Begrunnelse? Tiden strekker ikke til. All tid brukes på brukeren, og tiden strekker ikke til for pårørende, da dette faller utenfor arbeidstid, eller anses å være for kompleks til at det lar seg kombinere med øvrige oppgaver.

Faddens klare anbefaling er at organisasjonene må bli mer politiske for å få reelle endringer i behandlingsmåtene. – Selv om vi er avhengige av offentlig finansiering kan vi ikke tillate oss å være forsiktige med kritikken av myndighetene og behandlingsinstitusjonene. I dag er mye av behandlingsbyrden overført til de pårørende. Hjelpen tilbys i stor grad av frivillige organisasjoner, og ikke det offentlige. Stortingsmeldinger er ikke nok. Implementeringen er mangelfull. Kampanjer og fokus er viktig. Samarbeid mellom familie, primærhelsetjenesten, brukeren og spesialisthelsetjenesten må alle styrkes. Dette kan ikke være lineære linjer. Frivillige organisasjoner bør inkluderes og kanskje også til og med myndighetene og samfunnet. Dette er komplekst. Fasit er trolig at det beste er individuelt. Med 10 brukere er det trolig 10 ulike fasitsvar på hvem som bør inkluderes i dette samarbeidet, og hvordan det bør være, men tilpasning er en nøkkel, avsluttet Fadden.

Med 10 brukere er det trolig 10 ulike fasitsvar på hvem som bør inkluderes i dette samarbeidet, og hvordan det bør være, men tilpasning er en nøkkel.

Foto: The Meriden Family