Kjærlighet og verdighet i tilfriskningsprosesser

Bente Hasle ga i 2013 ut doktoravhandlingen «Kjærlighet og verdighet i tilfriskningsprosesser – om foreldreskap når barn har psykiske vansker».

På LPP Søre Sunnmøre sitt årsmøte den 12. mars kunne hun fylt av humor fortelle at hun hadde presset seg inn for å få lov til å presentere avhandlingen. I salen satt 25 lydhøre pårørende, inklusive enkelte fagfolk, og fikk en god gjennomgang av hennes funn.

Årsaken til at Hasle engasjerte seg i akkurat dette fagfeltet, var egenerfaring. Hun fortalte at hun er mor til en jente som nå er 31 år gammel. Hennes datter led av alvorlig spiseforstyrrelse, men er nå helt frisk og jobber som avdelingsleder i en barnehage. Dette etter å ha vært inn og ut av psykiatrien i en årrekke.

Hasle er utdannet barnevernspedagog. – Jeg lærte mye om hvor viktig det er å tenke helhetlig, familie og nettverk. Tenkte at vi måtte ha vært spesielt uheldige. Jeg begynte å nøste i hvordan dette hadde seg når jeg kom over den verste depresjonsperioden. Samtidig er jeg veldig glad for at LPP nå er for alle pårørende, og ikke bare alvorlig syke, som var fasiten for noen år siden. Dette er en forandring jeg er glad for å se. Jenta mi er en av mange som har blitt frisk, og det er mange med barn som også trenger hjelp, sa Hasle.

I 2007 fikk hun penger fra Extrastiftelsen til Selvhjelp for pårørende. Dette var et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Volda. Prosjektet gikk rett og slett ut på at man undersøkte om det hjelper folk å prate med andre i like situasjoner. – Vi hadde bare 11 informanter, men kvalitativt gode og lange intervjuer. Alle var unisont enige om at dette var gode erfaringer. Det var mye snørr og tårer og vonde følelser å prate om, men det opplevdes godt å få pratet om allikevel, fortalte hun.

Hasle fortalte at det kan ta veldig lang tid for pårørende å erkjenne hva situasjonen egentlig er. – Når du først forstår at det er en psykisk lidelse, og første diagnose kommer, så viser det seg at det er veldig tidkrevende å finne den riktige diagnosen. Veldig mange har veldig mange diagnoser før man lander på den kanskje riktige, sa hun.

Videre viste Hasle til at en av tre blir helt friske av schizofreni. En av tre har en god livskvalitet og trenger bare litt støtte, mens en av tre trenger varig støtte og er kronisk syke. Av den grunn tenker også mange at schizofreni er synonymt med en livsvarig lidelse.

– Hva er det jeg har gjort galt? Hvorfor rammer dette oss? I en og samme gruppe er det en mor som er fortvilet fordi hun har skilt seg. En annen er fortvilet fordi hun ikke har skilt seg. Vi tar en ulidelig stor skyldfølelse. Vi vet derimot lite om dette gjelder fedre også, da det er mødre som i stor grad undersøkes, fortalte Hasle.

Hun fortalte også mer direkte om en del av funnene sine. Hasle fant blant annet at det oppleves som en ensom kamp. At gjennom å godta at sånn er livet nå, enten for en periode eller for resten av livet for den del, så har det egentlig vært en kamp hele tiden. Det handler om kampen for hjelpsom hjelp. Kampen om forståelsen, forklaringene og diagnosene. Kampen for en bedre hverdag, bedre levekår.

Fem år etter Hasles funn, fant også Bente Weimand de samme svarene i sine undersøkelser. Etter fem år kan man altså slå fast at det fortsatt er sånn.

Å tviholde på og styrke det normale ved den syke styrker samspill og tilfriskning. Å balansere håpet er en stor utfordring. Å være pårørende tar tid og tapper for krefter. Å bli tatt på alvor er hjelpsomt. Aldri gi opp håpet om bedring.

Hasle fikk beskjed om at hennes datter hadde boarderline personlighetsforstyrrelse. – Jeg fikk også beskjed om at dette var en kronisk lidelse og at hun kom til å være psykisk syk resten av livet. Da bestemte jeg meg for at den sekken skal jeg ta på meg og bære, men etter noen dager bestemte jeg meg for at denne kampen skal jeg ikke gi opp. Jeg ville kjempe.

Derfor tok jeg på meg en annen sekk. Min datter har gjort hovedjobben. Det har vært en haug med både gode og dårlige hjelpere i hjelpetjenesten, som også har brutt ned det vi har bygget opp. I gode episoder er håpet om full tilfriskning til stede, men så kommer tilbakefallene. Det er en kjempevanskelig balansegang mellom mas og hjelp. Ha håp om bedring, kanskje ikke alltid å bli helt frisk, fortalte hun forsamlingen.

Andre funn er blant annet at det er viktig for pårørende at våre kjære har god nok hjelp for at vi selv skal ha det bra. Å møte andre i samme situasjon er selvhjelp. Å bli møtt i dialog av hjelpere medfører mestring. Behov for å bearbeide følelser utløst av møtet med psykisk sykdom og møtet med hjelpeapparatet.

Behov for å finne grenser for ansvar. Reetablere avstand – ansvarliggjøring. Mestringsstrategier utvikles og endres over tid. Pårørende er ikke bare sårbare i krisen, men hudløse. Dette må hjelpetjenesten ta hensyn til. Det oppleves som en provokasjon å få beskjed om å tenke på seg selv, men over tid er det utrolig vanskelig å hjelpe om man selv faller sammen.

Foreldre kjenner ikke bare best til barnet, de kjenner også mest for barnet, sa Hasle. Det er håpet som holder dem gående og det er kjærligheten som gjør dem i stand til det. Kjærlighetsprosjektet er rehabilitering av barnet. Verdighetsprosjektet er rekonstruksjon av egen foreldreverdighet. Dette er samvirkende prosesser. Når man får være kjærlige foreldre, så øker verdigheten som foreldre. Det fører til bedre selvtillit, og dermed økt styrke for å bidra for begge parters del, avsluttet hun.

Her finner du hele avhandlingen.