Når alvorlig psykisk syke faller mellom 2 stoler…
Den 1. september 2017 fikk vi en endring i Lov om psykisk helsevern, som i praksis betyr at samtykkekompetente pasienter kan nekte å ta imot et tilbud om behandling i psykisk helsevern med mindre de utgjør en fare for seg selv eller andres liv og helse.
En alvorlig psykisk lidelse kjennetegnes med bl.a. tankeforstyrrelser, endring av virkelighetsoppfatning, vrangforestillinger, manglende innsikt og evne til å vedkjenne seg egen sykdom. Videre har noen gode evnemessige forutsetninger for å dekke over egne symptomer og fremstå samtykkekompetent. Med disse kjennetegn, er det vanskelig å forstå at samtykkekompetanse alene skal være avgjørende for om en oppfyller krav til videre tvungen observasjon, og dermed oppnå behandling.
Pasienten fremstår massivt psykotisk ved innleggelse, men kan allerede dagen etter bli erklært samtykkekompetent. Avgjørelse kan tas etter ett møte med en lege, (men etter hvor lang samtale..)? Pårørende kontaktes, og lege kan fortelle at pasienten ut fra faglig vurdering kan ha hatt godt av et lengre opphold! Men, tvangsvedtaket endres til frivillig, da pasienten fremstår samtykkekompetent. Pasienten blir oppfordret til frivillig opphold, men velger selvsagt å skrive seg ut umiddelbart når tvangsvedtak oppheves.
Lovendringen viser seg å ha spesielt negative konsekvenser for de som har store svingninger med mani/psykose og som fraskriver seg all form for helsehjelp. Som i eksempel under:
Om svingningene har 1 måneds intervall, kan dette innebære 12 innleggelser pr år. Dette er fredelige pasienter som tidligere har latt seg behandle, men som videre i sykdomsforløpet går over til å motsette seg behandling. Politi må tilkalles for å bistå innleggelsen, og etter hvert blir dette en regel. Sykehuset får en mye vanskeligere jobb, når pasient fremstår stresset, redd og sint etter hendelser med tvangsbruk. Følgen er nye tvangstiltak for å roe pasienten. Tvangsbruken er blitt massiv sett i forhold til oppnådd helsegevinst.
Helsegevinsten er ingen på lang sikt, korttidsopphold er kun en «brannslukking» for å dempe symptomer der og da. Den syke blir utsatt for korte opphold, påført ekstra traumer etter tvangsopplevelser og ingen oppfølging etter utskriving. Overlatt til seg selv, lever de et uverdig liv inntil neste psykose innhenter dem, og en ny runde tvangsbruk venter.
Lovendringen har ført til mer bruk av tvang og en forverring av helsetilstand totalt sett for pasientgruppen. Denne feilbehandling medfører at pasienten vegrer seg for ytterligere behandling. Tilliten til alle som skal hjelpe er fullstendig brutt. Kommunen kommer heller ikke i posisjon for å tilby sine tjenester. Man er kommet i en vond sirkel, et dårlig utgangspunkt når en skal hjelpe mennesker med en livslang lidelse. Her må det komme bedre måter å tilnærme seg den syke på.
Den syke har tapt de fleste venner gjennom alle sykeperioder, og til slutt er det kun de pårørende den syke kan omgås. Uten pårørende blir veien til rus og dårlige miljøer veldig kort, eller den syke får god anledning til å gå til grunne i ensomhet. Til slutt blir også pårørende skadelidende. De er ufaglærte, men blir overlatt ansvaret for pleie, omsorg og «behandling». Man har ingen støtte for å klare å stå i det, verken faglig, mentalt eller økonomisk.
En lovendring må til. Pasienters livssituasjon og pårørendes erfaringer må være et utgangspunkt når behandling skal vurderes. Pasienten bør holdes tilbake 3 døgn på sykehus etter tvangsinnleggelse, for en riktigere vurdering. Leger må gis mulighet til å benytte sin fagkompetanse til beste for pasienten i mye større grad enn vi ser med dagens lovverk.
