De pårørende.

Det er vi som alltid har en seng å tilby når det er fullt,
der ansvaret burde være,

som ligger våkne og lytter,
fordi vi ikke vet hva han kan finne på mens vi sover

som rydder når oppvasken mygler, skittentøy ligger på gulvet som slitte filleryer, søppelet stinker, dusjen er tett og salongbordet er akse-beger,
fordi kommunalt ansatte ikke kan gjøre rent uten at beboeren deltar,

som får urovekkende telefoner midt i yndlingsfilmen,
fordi det ikke er noen andre å snakke med,

som betaler glemte regninger og ordner opp i inkassokrav,
fordi det er ingen andre som gjør det,

som stiller spørsmål ved medisineringen og sier fra når han oppfører seg merkelig, fordi det er vi som oppdager forandringer,

som går ute om natta og leter,
fordi vi bryr oss,

som trøster og lytter,
fordi det er oss han stoler på,

som bærer håpet om at ting vil ordne seg,
fordi vi opplever at det er dette som gjør han bedre,

som fyller kjøleskapet når det ikke er mer penger på kontoen,

som får han med ut på tur
som inviterer til middag
som kjøper, kjører, sjekker, ringer

som må tåle å bli utskjelt av en som ikke er mottakelig for logikk,

som forsøker å elske på tross av alt.

Pårørende,
vi usynlige som tetter hullene og som oppleves krevende,
når vi ber om å bli hørt.