«Som pårørende har vi fått noen utfordringer.

Utskrevet fra DPS døgnpost en uke kortere enn planlagt opphold blir det vi som nærmeste som får ansvaret for vedkommende. Det er betryggende å ha den vi er pårørende til boende hjemme hos oss fortiden og ikke i institusjon. Men, det er krevende for alle parter.

Det er vanskelig å forstå overtid hvorfor man kan ikke gå ut som før korona tider med sine begrensinger. Hvorfor vi ikke kan besøke andre eller ha dem på besøk hos oss. Hvorfor man kan ikke bare gå i butikker, bensinstasjoner, kafeer, fritidssamlinger på vanlig måte må forklares grundig fra dag en, så vel som innstrammings tiltak underveis.

Å sitte inne og gruble, trøstespise og sove mer enn man pleier er ikke bra. Vi oppmuntrer til sms og telefon samtaler. Alle har godt av mosjon. Prøver å lokke ut på tur hver dag eller trim på ergometer sykkel med vekslende hell. Det blir lett oppfattet som vi maser. Hygiene har heldigvis ikke vært et problem hos oss tvert imot. Det er hyppeligere vasking og dusjing.

Som pårørende må vi stadig sjekke at rett medisiner blir tatt til riktig tid. Og som pensjonister med egne helseutfordringer prøver vi å begrense besøk til apotek og dagligvare forretninger. Snus er noe som må rasjonere for å få det til strekke til neste gang vi skal på handel for den vi er pårørende til.

Hjelpetjenestene i kommunen har hatt god dialog med oss hele tiden. Endringer i utlevering av multidosett til hvert 14.dag betyr mindre tilsyn i løpet av uken, men de har til dags dato klart et besøk i uken. Dagpoliklinikk har tatt telefonisk kontakt igjen nå etter 14 dager etter utskrivning. Livsmestringsgruppen er foreløpig satt på is.

Som vanlig vi trør til og gjør så godt vi kan. Slik er det å være nærpersoner. Vi prøver å gi så mye omsorg som mulig. Alle i Norge har unntakstilstander nå. Vi som pårørende er vant til en tilværelse med unntakstider, men det spørs hvor mye vi klarer å bære visst dette strekker ut i tid. Måtte vi alle holde oss friske og raske.»