Helseministeren og helseføretaka sviktar psykisk sjuke.

Brukarmedverknad og mindre bruk av tvang var satsingsområde som eit samla Storting stilte seg bak i 1997 når Opptrappingsplanen for psykisk helsevern vart vedteken. I 2015 opplever vi at erfaringskonsulent Målfrid Frahm Jensen vart pressa til å seie opp stillinga si ved Psykiatrisk divisjon ved Stavanger Universitetssykehus etter at ho uttalte seg til media om internrevisjonsrapporten om bruk av tvang i Helse Vest.

Saka frå Stavanger handlar om meir enn at ein erfaringskonsulent sluttar i jobben og at tilsette kjenner seg kritisert for tvangsbruk. Saka handlar om holdningar og kompetanse hos tilsette, helseføretak og politikarar. Det handlar om verdige behandlingstilbod til psykisk sjuke menneske.

Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999 -2008) slo fast at brukarmedverknad og mindre tvang både var verkemiddel og mål for at psykisk sjuke skal få hjelpa dei treng. Brukarmedverknad i form av tilsetting av erfaringskonsulentar, brukarrepresentantar inn i råd og utval og brukarundersøkingar skulle nyttast for at brukarane og pårørande sine erfaringar skulle gi betre tenester. Det er vanskeleg for pasientar og pårørande å fortelje politikarar, helsebyråkrater og andre om eigne erfaringar og på den måten påverke fordeling av resursar innan helsesektoren. Brukarrepresentantar og erfaringskonsulentar skulle syte for at brukarerfaringar vart synlege og teke omsyn til utan at einskiltbrukarar måtte blottstille livet sitt og fortelje om overgrep og krenkingar i det offentlege rom. For at politikarar, tilsette og andre skal bli kjent med pasientar og pårørande sine opplevingar i møte med psykisk helsevern så må erfaringskonsulentar og brukarrepresentantar kunne uttale seg fritt.

Pasientar og pårørande som opplever tvang, krenking og overgrep i møtet med psykisk helsevern fortel sjeldan om sine erfaringar. Å fortelje andre om audmjuking og krenking kan føre til retraumatisering. Mange er redde for at dei ikkje skal bli trudd. Mange vil også skjule overgrep og krenkingar i eit forsøk på å oppretthalde sjølvaktelse og respekt frå andre. Pasientar og pårørande fryktar at kritikk og klage skal føre til at dei blir avvist og misser tilbod. Det er særleg erfaringane til dei alvorlegaste sjuke menneska som ikkje blir kjent for politikarar, helsebyråkratar og andre. Det er desse pasientane som blir utsett for mest tvang og disiplinering. Stigma gjer det vanskeleg å snakke om psykisk sjukdom, opplevd tvangsbruk og krenking. Erfaringskonsulentar og brukarrepresentantar har ei viktig rolle her.

Saka i Stavanger starta med at Helse Vest la fram internrevisjonsrapport om bruk av tvang. Den viser at det er svært store manglar i helseføretaka sin registrering og rapportering av tvangsbruk. Rapporten beskriv at behandlingskulturen i avdelingane påverkar bruken av tvang og tolking av reglar er ulik. Helse og omsorgsdepartementet (HOD) har sidan 2009 pålagt helseføretaka om å rydde opp i høve til tvangsbruk, dokumentasjon og rapportering. Helseføretaka har til no valt å nedprioritere dette arbeidet. Saka handlar ikkje om bruk eller ikkje bruk av tvang. Tvangsbruken må skje innanfor dei rammene som lova set og slik at pasienten ikkje blir påført skade og unødige krenkingar. Konsekvensane av tvangsbruk blir påverka av korleis sjølve tvangstiltaket blir gjennomført og korleis situasjonen blir handtert i ettertid. Opplevd krenking kan føre til at pasienten blir sjukare. I tillegg til at det påfører pasienten, og pårørande, meir liding så innebere det også større kostnadar for samfunnet. Pasienten kan misse tillit til helsepersonell og behandlingsapparatet og dette fører ofte til at pasienten sjølv ikkje oppsøker hjelpeapparatet og heller ikkje fylgjer opp anbefalt behandling. Det kan føre til endå meir bruk av tvang. Medpasientar og pårørande kan kjenne seg krenka på same måten som pasienten. Det er vanskeleg å vere vitne til overgrep utan å kunne gripe inn i situasjonen. Når det offentlege er ansvarleg for krenkinga så kjennes avmakta særleg stor.

Rett bruk av tvang og brukarmedverknad vart trekt fram som særlege viktige saker i Opptrappingsplanen som eit samla Storting vedtok i 1997. Helse og omsorgsdepartementet har seinare pålagt helseføretaka gang på gang at det må ryddast opp i tvangsbruken. Det er helseføretaka og helseministeren sitt ansvar at dette no blir realisert ved at helsepersonalet sine kunnskap og haldningar blir kvalitetssikra. Det må også gjevast tydlege krav og retningslinjer for brukarmedverknad. Det er flott at både organisasjonar og privatpersonar har engasjert seg i denne saka. Men dessverre er det slik at det er berre helseføretaka og politisk leiing som kan sette i verk nødvendige tiltak for å sikre brukarmedverknad og rett bruk av tvang.

Astrid Gytri, pårørande, styremedlem i Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse, LPP, Sogn og Fjordane og psykiatrisk sjukepleiar.

Print Friendly
Del på: