Syk av sorg – en pårørendes tanker

Jeg har mista mange av mine nærmeste – naturlig nok i min alder. I løpet av flere tiår er mange gått bort.Det gjelder både slekt og venner. Når et menneske dør etter et langt liv, kommer døden som en befrier – Savnet blir større enn sorga. Noen ganger kommer dødsbudskapet som et sjokk, meningsløst og smertefullt.

Det fins så mange ulike varianter av sorg, kanskje like mange som det fins mennesker. Vi sørger forskjellig. Sorg, savn og traumatiske opplevelser er ikke målbare og kan ikke helbredes med medikamenter. Det er for mange helt nødvendig at det offentlige hjelpeapparatet straks stiller opp og at pårørende og venner i tillegg rekker ut ei hand når tragedien rammer. Kanskje om få år kan også sorg bli en diagnose – For meg føles det riktig, men de lærde strides! Mange politikere og ”bedrevitere” innen helse og omsorg hevder at en slik diagnose vil øke presset på et sprengt helsevesen? ( Vi bor i verdens rikeste land — ) Sørgende mennesker som ikke klarer å jobbe, har ikke rett til sykemelding. Legen må skrive en godkjent diagnose! NAV’s regler er mer innsnevra enn noen gang. Her gis det ikke ved dørene når det gjelder sjelesorg.

Sorg og savn er en personlig og høyst individuell opplevelse. ” Tida leger alle sår” er et gammelt ordtak. Det har jeg og mange flere en annen erfaring med. Det er riktig for noen, andre ikke. Såret forblir åpent og betent. Livet går i verste fall ikke videre — Enkelte velger det bort når håpet drukner – ofte etter lang indre kamp. Jeg vil presisere: Når sorga blir langvarig, komplisert og uhåndterlig må noen hjelpe!

Nå er året 2013 snart fortid. Fortsatt blir ikke pårørende og etterlatte hørt og møtt med forståelse. Det ser dessverre ut til at det er en lang vei å gå, sjøl om mye nybrottsarbeid er gjort. Pårørende er frustrerte, ofte redde og kan fort bli oppfatta som sinte. På grunn av tabuer som henger som ei mørk sky over psykiatrien, er det mange som vegrer seg for å ta kontakt med leger og spesialister. Tabuer fins det flere av, private som offentlige, dessverre. Taushetsplikt er et tveegga ord som i noen tilfeller er rett og i andre brukes til å dekke over uverdig oppførsel og skjule små og grove lovbrudd. Jeg har erfaring med at psykiatriske avdelinger ennå holder liv i tabuer og bruk av taushetsplikt, uten grunn.

Vi har nettopp fått ei regjering samt to samarbeidspartier som før og etter valget har stått fram i media og lovt at mennesker i alle aldre innen psykisk helse nå skal få mer bistand. Denne gruppen øker alarmerende! En får håpe at det ikke bare blir fagre løfter og tomme ord — Det er maktpåliggende at kommunene ikke bruker overførte midler fra Staten til andre formål, noe flere kommuner har juksa med helt fra slutten av 1900-tallet – Tida vil vise om brukere innen denne delen av det Norske Helsevesen får det bedre.