Personlig Ombud

Pårørendesenteret i Oslo har 3 personlige ombud. Joakim Serpinsky er en av disse. Vi har tatt oss en prat med Joakim for å lære mer om hva Personlig Ombud er, samt høre hvordan det fungerer i praksis.

En brukers historie om Personlig Ombud

Hun hadde en vanskelig barndom, og sliter i dag med rusproblemer og er bipolar. Diagnosen bipolar fikk hun etter mange år på forskjellige typer medisin. Hun har hatt kreft og sliter med andre somatiske sykdommer. I tillegg hadde hun opparbeidet seg gjeld. Hun har vært i NAV-systemet i hele 25 år, med forskjellige berøringspunkter. Ingen har kunnet hjelpe henne med alt, for systemene snakker ikke alltid sammen. Hun var sliten og fikk angst, og hadde ingen energi til å manøvrere seg i systemene. Det som til slutt ble livreddende for henne var ordningen Personlig Ombud på Pårørendesenteret i Oslo.

Hun ble mobbet som barn og hadde en alkoholisert far, uten at noen plukket det opp og ga henne hjelp. Hun mistet moren av kreft på slutten av tenårene, etter et langt sykdomsforløp. Da arvet hun penger og fikk kjøpt seg sin første leilighet. Dette ble starten på en periode med mye rus og farting ute på byen.

Psykisk syk, men ingen diagnose.
I 2003 begynte hun å få dårlig psykisk helse, men hun fikk ingen diagnose, og det ble derfor ikke registrert i fastlegesystemet. Hun fikk ikke hjelp av fastlegen til å komme inn på en DPS selv om hun ba om det, og la seg derfor selv inn på en privat rusklinikk der hun var i fire måneder. Tre ganger i livet har hun initiativ til privatpsykolog, da hun falt utenfor DPS-ordningen. Noen år senere fikk hun konstatert kreft og psyken ble verre. Det at hun ikke ble trodd når hun sa at hun var psykisk syk, har gitt henne en kraftig knekk i selvtilliten. Det har ført til mange vanskelige tider i løpet av mange år. Det skulle gå hele seks år før hun fikk diagnosen bipolar.

Hun har en gnagende følelse av at ingen i fastlegesystemet tok vare på henne eller tok henne på alvor. Hun har derfor byttet fastlege mange ganger. Mye av det hun ba om, fikk hun ikke. Hun følte seg krenket av fastlegesystemet, og knakk sammen. Når hun ikke fikk hjelp, dro hun på byen.

Siden 2003 til i dag har hun slåss mot DPS, fastlegen og NAV-systemet. Hun har alltid fremstått som klar i hodet og en som vet hva man vil, har snakketøyet i orden, og er flink pike. Hun mener selv at dette var medvirkende til at hun alltid ble behandlet som frisk. Hun har måttet kjempe for at fastlege skulle henvise henne til DPS. Når hun fikk hjelp på DPS, ble hun etter hvert «friskmeldt», selv om hun selv sa klart ifra at hun trengte mer hjelp. Etterhvert forsvant hun ut av arbeidslivet, og ble i 2006 uføretrygdet. Hun mener at dette burde få en bjelle til å ringe for leger og NAV. For henne var det veldig vanskelig å måtte fylle ut skjema og forholde seg til tidsfrister når alt er var snudd på hodet. Det føles som å måtte hoppe over flere meters hindre uten hjelpemidler.

Feilbehandlet og ikke fulgt opp.
I 2009 ble endelig diagnosen som bipolar fastsatt, og behandlingen startet. Men hun ble ikke bedre. Hun mener at DPS avsluttet behandlingen for tidlig, og at behandlingen ikke ble fulgt opp. Hun var bipolar og rusa seg, og samtidig hadde hun cyster og smerter i underlivet, og ble utsatt for voldtekt. Hun gikk på tre forskjellige medisiner, men uten særlig oppfølging, og ingen sjekket bivirkninger. Samtidig rusa hun seg, og ble mer og mer deprimert. Hun følte seg tvunget til å gå på medisiner for å få hjelp, og søkte derfor om Pasientskadeerstatning da hun mente hun var feilbehandlet. Hun fikk avslag på søknaden, og depresjonen ble større.

Økonomisk turbulens.
20-årene var fylt med rus, men også gode stunder der hun begynte på sin kunstutdanning. Hun gikk inn i økonomisk ruin da hun impulsivt kjøpte gård med en venninne, og stilte som hennes kausjonist. De ble uvenner og har siden ikke snakket sammen. Det viste seg at å være kausjonist begrenset hennes sjanser til å senere få lån til å kjøpe noe selv.

Etter mange år får hun bostøtte til en leilighet, samt at hun får innvilget Arbeidsavklaringspenger (AAP). Denne sommeren får hun beskjed om at USPL kraftig skal sette opp husleia. Hun søker om økt bostøtte, men får avslag. I følge systemet er hun en formuende kvinne, da hun fremdeles står som kausjonist. For henne ble dette krise! Det ble mye rus, og de eneste hun møter er kjæresten og psykiateren. Hun har kommet til nullpunktet i forhold til helsa. En av vennene anbefaler henne å kontakte en anbefalt person ved Norsk pasientforening, som igjen sender henne til Pårørendesenteret i Oslo og Personlig Ombud. Dette viser seg å ha vært livreddende for henne.

Personlig ombud er bedre helseeffekt enn en pille.
4. oktober 2012, møter hun Joakim for første gang, som jobber som Personlig Ombud. Datoen er innprentet, for det har vist seg å være en meget viktig dag for henne. For første gang føler hun at hun mottar omsorg i det hun kaller et liv med konstant omsorgssvikt. Det er viktig at han er ansatt av henne, ikke av NAV eller DPS. Det er hun som legger premissene. Hennes erfaring med Personlig Ombud er at man som menneske blir styrket i samfunnet.

Den første åpenbaringen i møtet med Personlig Ombud er at Joakim kommer hjem til henne. Det gir en umiddelbar effekt å få oppmerksomhet der hun er, og at hun slipper å gå ut døra for å møtes når hun har angst. Den andre åpenbaringen er at man aldri er alene når man skal til fastlegen eller ha vanskelige møter med NAV. Det gir trygghet. Det tredje, og like viktige, er at man forholder seg til kun én person. Hun har hatt utallige saksbehandlere hos NAV, og mange fastleger og psykologer, blitt kastet fra person til person. Da er det godt å ha med seg et Personlig Ombud. En som kjenner henne, og vet hvor og hvordan han han hjelpe mest. Joakim har mer helseeffekt for henne enn det en pille har. Den brede kompetansen han har, er bedre enn å fordele livshistorien sin til syv forskjellige som heller ikke snakker sammen.

Personlig ombud er det eneste helhetlige i livet hennes, og Joakim har klart det helsevesenet ikke har klart på 25 år. I dag har hun, ved hjelp av Personlig Ombud, fått en avløser på NAV som betaler regninger for henne. Dette og Joakim har gitt henne gunstig helseeffekt. Nå først føler hun at de ser hvor problemer er, og hjelper henne med dette. Hvis man aldri har klart å fikse noe, kan man ikke komme med et komplisert skjema man skal fylle ut, som man heller aldri tidligere har klart.

Hjelp til det hun trenger
Hun styrer selv prosessen, og sier hva hun trenger hjelp til, og når hun er klar for hjelpen. Som bruker av Personlig Ombud, eller klient som de kaller det, trenger man ikke hele tiden å bevise at man fortjener hjelp, slik hun føler at det er i møtet med helsevesenet. Et Personlig ombud dømmer deg ikke. Hun har angst og er deprimert, og det er mye hun ikke klarer selv. Hun får hjelp til å fylle ut skjemaer, til å møte med NAV og lege, til å vaske klær og til å handle. For første gang er det ryddig i forhold til tall i livet hennes. Det har vært perioder der hun ikke kunne lese en bruksanvisning. Joakim er for henne ansvarlig for hennes venstre hjernehalvdel, og hun føler at hennes rettigheter blir sikret.

Hennes personlige ombud har hjulpet henne på mange måter. Da hun fikk avslag på søknaden om mer bostøtte, flyttet hun inn til kjæresten sin. NAV tolket dette som at hun ikke hadde fast bopel, og derfor falt hun utenfor systemet. Man må ha fast adresse for å få hjelp. Personlig ombud hjalp henne da, på eget initiativ, til at posten ble registrert hos ham. Det er personlig! Samtidig sendte de en søknad om startlån som ble sendt til bydelen, som hun fikk innvilget.

Uten Personlig ombud kunne hun vært død
Hun mener selv at uten Joakim kunne hun i verste fall være død, for hun hadde ikke orket å gå gjennom prosessene alene. Kanskje ville hun havne mer på kjøret. Rolige, gode Joakim. God å ha! Personlig ombud er for henne et støtteapparat som gjør at hun overlever seg selv. Det er måten Personlig ombud tilpasser seg mennesket på som er det viktige. Det er ikke meningen for dem at folk må skjerpe seg for å få hjelp. Personlig ombud hjelper folk der de er. Både fysisk og psykisk.

Hun sliter fortsatt med økonomiske vanskeligheter. Hun vet at hun går i hengemyra. Hun har ikke utdanning, jobb og sitter i bunnløs gjeld. Hun blir ekstra sliten bare av å tenke på dette. Men likevel klarer det personlige ombudet å berolige henne, for nå vet hun at hun har noen ved sin side.

Hun sier at har du kaos i livet, så fungerer ikke det norske helsevesenet. For at norsk helsevesen skal fungere, må du kun ha én diagnose, for de klarer ikke å behandle flere ting samtidig.

For en person som er syk blir det også mange systemer å forholde seg til. I tillegg snakker ikke systemene sammen. Da er Personlig Ombud bra å ha. Det er nettopp det personlige i Personlig Ombud som er så viktig. Hun føler at hun sogner til Pårørendesenteret i Oslo. Det viser hvor viktig ordningen med Personlig Ombud har vært for henne.

Print Friendly
Del på: