Hva kan pårørende vente seg?

Like sikkert som at sommeren er kort, er at politikerne strømmer ut i gatene når det nærmer seg valg. I Oslo står partiene på rekke og rad. Vi tok oss derfor en tur igjennom mylderet av de, for å spørre lokalpolitikerne om hva pårørende kan forvente seg om det enkelte partiet kommer i posisjon i byen.

Hver politiker fikk fire spørsmål, før vi så ga de fri og åpen bane. Ingen hadde noen gang hørt om Pårørendesenteret i Oslo (PIO), men alle hadde god kontroll på både DPS og BUP. Kun FrPs Aina Stenersen hadde svar på hva LPP er.

Syver Sakariassen

Hos Oslo Senterparti møtte vi en svært hyggelig, imøtekommende og blid Syver Sakariassen. Han var noe usikker på hva konkret man ønsket å gjøre for pårørende, men kunne stadfeste at SP går for en styrking av det helhetlige tilbudet.

Man skal i mye større grad satse på lavterskeltilbud, med sosialarbeidere i skoleverket, slik at man kanskje kan forebygge behovet for en psykolog. – Det sosiale er minst like viktig som psykiatere, kunne Sakariassen fortelle. Senterpartiet vil frede alle de frivillige organisasjonene som jobber på feltet, og her ble både Bymisjonen og Blå Kors nevnt.

I programmet kunne vi ikke finne noe eget punkt om psykisk helse, men under rusomsorgen har SP ført opp at man ønsker å opprette et kommunalt pårørendesenter for pårørende til rusmisbrukere, med juridisk-, medisinsk-, sosialfaglig- og psykologisk kompetanse. Partiet ønsker også å øke bruken av omsorgslønn, ha flere sosialfaglige koordinatorer i bydelene, for slik å sikre en helhetlig oppfølging av mennesker og familier med varige og/eller alvorlige helseutfordringer.

Karoline Berthelsen

Ferden mellom ballonger, brosjyrer og kulepenner førte oss så til KrF. Her møtte vi Oslo KrFs 11. kandidat Karoline Berthelsen, som skvatt noe til da hun så kameraet og presseblokka, men velvillig stilte opp med et smil om munnen på vår utfordring. Her fikk vi høre at KrF både var opptatt av å ivareta den syke og de pårørende.

– Helsearbeiderne må huske at det ikke bare er pasienten som rammes og trenger støtte, fortalte hun. Fra sidelinjen kom en god kollega til, og minnet oss på at KrF har en lang tradisjon for å satse på psykisk helse. Gjennom Bondevik 2-regjeringen fikk vi eksempelvis opptrappingsplanen på feltet. Dette var jo flott, men nå spurte vi vel egentlig om hva pårørende kan vente seg i Oslo sånn nå… Konkret…

Programmet levner derimot lys av bedre tider. I den 48 sider lange avisa (eller programmet?) finner vi svar. Oslo KrF skal spre den kommunale boligmassen, slik at man unngår samlokalisering av barnefamilier og beboere som har utfordringer knyttet til rusavhengighet og psykiatri. Alle som trenger kommunale tjenester skal få muligheten til å delta i utformingen av sin egen individuelle plan (vi trodde dette var lovfestet i phvl. § 4-1…), vanskeligstilte skal sikres tilgang på egen bolig, få tilstrekkelig bostøtte og hjelp til å finne bolig. Den kommunale helsetjenesten og psykiatrien skal ha et nært samarbeid, og lavterskeltilbud innen psykisk helse, særlig rettet mot barn og unge, skal styrkes. Her skal det blant annet vurderes et lavterskel psykologtilbud. I tillegg gis vi også her lovnader om at frivilligheten skal gis støtte, så dette lover jo godt for organisasjonene.

Vi vandrer videre.

Knut Figenschou

Ved en lysegrønn stand finner vi Oslo Venstre. Knut Figenschou skvetter først til. – Du skjønner, jeg kommer egentlig ikke fra Oslo en gang, men vet jo litt om hva Venstre står for allikevel, svarer han. På sidelinjen står den gamle ringreven Odd Einar Dørum. Vi velger bevisst ikke å imøtekomme blikket hans. Vi vet jo at en slik gammel traver trolig har god kontroll på det meste. Vi har også tidligere hørt han prate både godt, varmt og konkret om pårørende, men nå vil vi teste morgendagens politikere. Flere kommer til, og Dørum blir opptatt på annen front.

– Vi vil gi gode støttetilbud til de pårørende. Blant annet skal vi støtte Fontenehusene, sier Figenschou. Etter en god start blir det så stille. Jeg tror det står noe mer i programmet, sier han, før leteaksjonen etter det starter.

Med hele 56 sider program lover det godt. Vi blar til side 41. Kapittelet om helse begynner. Vi leser om eldreomsorg og tannhelse. Lokalsykehusene må bevares… Så lyser vi opp. Det første partiet med et eget avsnitt om psykisk helse!

Også her skal vi få lavterskel psykologtilbud. Samarbeidet mellom 1. og 2.-linjen skal styrkes. Bolig til alle, og nok psykiatriske sykepleiere. Så kommer det: Oslo Venstre vil «Arbeide for gode støttetilbud for pårørende»! Hva, står det ingenting om, men ordet pårørende settes helt konkret i forbindelse med psykisk helse. Her stopper også avsnittet om psykisk helse.

Noe slukøret går vi videre. Her kommer årets mest fancy stand. Et lite hus skjært ut i SV-bokstaver.

Tre engasjerte ungdommer spretter fram. Når kameraet kommer fram, blir tonen plutselig litt mer reservert.

Lene Lie

Spør hun, hun er leder av Oslo SU, sier en av de. Lene Lie trår til. Spørsmålet stilles, og Lie fyrer løs. – Vi skal styrke skolehelsetjenesten. Vi skal ha flere helsesøstre og innføre lavterskeltilbud. Det er kjipt å først måtte gå til foreldrene sine, for så til fastlegen. Man skal ikke behøve henvisning, og derfor styrker vi skolehelsetjenesten, sier hun. Men… Vi spurte jo om de pårørende… Ikke den som sliter selv…

Vi tyr til programmet. Av 24 sider finner vi kapittelet «Helsetjenester som utjevner forskjeller» omtrent midt i. Vi finner i stor grad de samme punktene. Samarbeidet mellom kommunen og organisasjonene skal bli bedre, velferdsteknologi skal innføres i større grad, og psykisk helsevern skal styrkes både for barn, unge og voksne, herunder øke antallet døgnplasser. Pårørende finner vi derimot ikke stort om. Vi åpner programmet og tar et elektronisk søk… «No matches were found».

Arbeiderpartiet. Hva? Ingen rose? Hmm. Vi noterer at rosene foreløpig er fraværende på standen. Torstein Brekkan kaster seg uti.

Torstein Brekkan

Svarene på vår miniquiz går på lik linje som hos de andre. PIO? LPP? Neeeei…. Men DPS og BUP sitter også her.

Hva vil dere gjøre for pårørende da, Brekkan? Også her sitter innrømmelsen om at dette ikke er et særlig sterkt felt for kandidaten løst. – Nå har jo andre sittet med makta i Oslo i 18 år, så det vil jo kanskje være mye som blir bedre, prøver Brekkan seg med. Vi spør; Hva da? – Neeei, altså… Ble svaret.

Vi tyr til programmet. På standen får vi utdelt et magasin på 28 sider. Vi skjønner ingenting av det. Magasinet ser jo fint og flott ut. Pent bilde av Raymond Johansen på både side 1, 3, 9 og 11. Sidene 26 og 28 benyttes til kjente folk som forteller om hvorfor de stemmer, og hvorfor akkurat Arbeiderpartiet. Men vi er altså ute etter å vite hva Oslo AP mener om pårørende. Magasinet gir oss intet. Vi leter videre.

På nettsiden finner vi det. «Last ned vårt program». 48 sider åpenbarer seg. Også her med Raymond og ei dame vi ikke kjenner fra før, Tone Tellevik Dahl åpenbarer seg. Vi går tilbake til magasinet igjen, og finner ut at Tone er ordførerkandidaten. Som utenbygdsboende oppdager vi at det gjerne er byrådslederkandidaten som er partienes kjendis. Men tilbake til programmet.

På side 23 finner vi eldreomsorgen. To sider senere kommer det. Psykiske lidelser skal forebygges, og samhandlingsreformen gir kommunen nye oppgaver. Akutt døgnenhet og legevakt på Aker sykehus skal videreføres. Antall psykologer skal økes. Det skal være helsesøster hver dag på hver skole, og tilgangen på psykolog skal være god. Også her skal vi på lavterskeltilbud til unge syke. Pårørende… Vi søker.

Oi! Vi får treff! Under «En verdig rusomsorg» skal pårørende vies større oppmerksomhet. Tilbudet om hjelp og eventuell behandling til pårørende som har behov for det må styrkes (vi trodde vel ikke det i første omgang var behandling pårørende trenger). Også her skal samarbeidet med organisasjonene på rusomsorgsfeltet for brukere og pårørende styrkes. Psykisk helse? Vi finner intet.

Etter å ha vært både røde, grønne og gule, vandrer vi videre til den blå borg.

Her kommer vi raskt i prat med en vennligsinnet Høyrejente som spør om det er noe vi trenger hjelp med. – Ja, vi jobber med en artikkel om psykisk helse, sier vi. – Da må du prate med Øistein som står der, er svaret vi får. Aner vi konturene av en smartere strategi?

Øistein Sundelin

Vi serveres et hei og et stort smil av 8. kandidat Øistein Sundelin, som akkurat har fullført en sprek minidebatt med en av byens mange borgere. – Jasså, så dere ble sendt til meg? Spennende! Ja, ja, vi får prøve så godt vi kan, svarer han.

Spørsmålene våre kommer i rekke og rad, som så mange ganger tidligere denne dagen. Sundelin ser opp mot himmelen, tenker seg om i et sekund, så kommer det. – Viktig! Det med pårørende er et svært viktig tema som vi må gjøre mye mer med, sier han. Vi lyser på nytt opp.

Sundelin starter oppramsingen. Oslo Høyre ønsker å satse mye mer på både å hjelpe, lindre og behandle.  Frivilligheten skal benyttes som et kompetansesenter for kommunen. Her blir vi fortalt at det er de pårørende selv som er ekspertene på hvordan det er å være pårørende, og at det derfor er helt opplagt og åpenlyst at kommunen må samarbeide mye tettere med frivilligheten, som sitter med en unik kompetanse. Som musikk i våre ører.

Men hva konkret skal komme ut av dette for pårørende? Musikken stoppes og det blir stille.

Vi tyr til programmet.

Også her møtes vi av 58 spreke små sider. Igjen ser vi sola stige over horisonten. Nok et parti med et eget punkt om psykisk helse! Ikke bare det, vi stirrer ned på en helt egen side om «Tidlig innsats for god psykisk helse». Med sult i blikket tar vi for oss ord for ord.

Allerede i første setning går det et gufs igjennom oss. De nevner pårørende allerede som 10. ord! «Psykisk sykdom har store kostnader for den enkelte, for pårørende og for samfunnet». Oslo Høyre mener aktivisering og deltakelse i samfunnet for mange er den beste forebygging av psykisk sykdom. Vi smiler fra øre til øre. Også her skal lavterskeltilbud inn for barn og unge, men den store forskjellen er denne gangen at her nevnes psykisk helse helt konkret.

Depresjon, angst og selvmord ramses opp. Psykologtilbudet i skolen går igjen, som hos de øvrige. Rask behandling etter henvisning. Lærerne i Osloskolen skal også få opplæring i å se etter faresignaler på psykisk sykdom og å gripe tidlig inn. Så kommer det; «Sikre god oppfølging av barn og unge som pårørende bl.a. gjennom å tilby bydelene opplæring og kompetansetilbud om pårørendearbeid». Vi kan nesten ikke tro våre egne øyne. Ser vi Pårørendesenteret i Oslos samarbeid med bydelene på trykk hos et av de politiske partiene?

Så slår det oss. Hva er det Høyre egentlig her både sier og skriver? Mener man at et enda større ansvar skal dyttes over på frivilligheten? Skyver man ansvaret for pårørendearbeid vekk fra seg? Hvilke kommunale og offentlige hjelpetiltak skulle egentlig innføres for pårørende? Vi blir brått usikre igjen… Vi beveger oss.

Dagens siste stopp (ja, vi har kun tatt de tradisjonelle «store»).

Aina Stenersen

Vi stiller oss opp foran FrPs stand. Også her kommer en av de utsendte raskt løpende. Vi presenterer oss. – Da er det helt klart hun der dere skal prate med, sier han. Aina Stenersen hopper ned fra en litt opphøyd stand, som egentlig er en tilhenger?

For et fyrverkeri av ei dame! Dette må sjekkes nærmere.

Et raskt søk på internett viser hvorfor svarene her kommer omtrent før vi stiller spørsmålet.

Aina Stenersen er 7. kandidat for Oslo FrP. Magasinet Stella titulerer hun som «tabubryteren». Hun har selv slitt, og er også fast møtende medlem i helse- og sosialkomiteen i Oslo kommune. Vi skjønner tegninga.

I kandidatpresentasjonen sin har Stenersen overskriften «Alle skal ha et moderne og trygt helsetilbud!». Allerede der snakkes det om lavterskel og forebygging. Styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonen. Det skal satses kraftig på antall helsesøstre. Både frivillige og kommunale tiltak innen psykiatrien skal satses på.

Med et glødende engasjement forteller hun om viktigheten og nødvendigheten av pårørende. Stenersen viser raskt dagens høyeste kunnskapsnivå, og er dagens eneste som vet hva LPP er. Hun forteller at noe av det FrP ønsker å satse på, er å bevilge mer penger for å få pårørendestemmen opp og fram. Fontenehusene trekkes også fram som et svært godt tiltak. Vi står måpende tilbake, ser ned på blokka. Oppdager at vi i overraskelsen har glemt å skrive noe som helst.

Vi vandrer videre. Praten går. Hva var det egentlig vi akkurat fikk høre? Ei dame med masse kunnskap om feltet. Dette virket jo helt fantastisk. Heier vi på FrP?? Vi heier i alle fall på Aina! Dette må vi undersøke videre.

Tilbake på kontoret setter vi oss ned i ro og mak med programmet. 32 sider ligger foran oss, og dagens første program i A4. Innholdsfortegnelsen lover bra. Også her finner vi et eget avsnitt om psykisk helse. Vi blar forventningsfulle opp på side 10.

Etter en varmende glede slår hverdagen ned i oss igjen. Avsnittet er trolig programmets korteste. Kun to kulepunkter ønsker FrP på psykisk helse. Ordet pårørende er fraværende.

FrP vil øve påtrykk på staten og sykehusene for å styrke den psykiatriske omsorgen, samt å videreutvikle gode lavterskeltilbud for psykisk helse. Hva dette går ut på, sier programmet intet om. Under andre punkter finner vi derimot at samarbeidet med BUP skal styrkes, og at man også her ønsker økt dekning av helsesøstre. Vi får satse på at praten tidligere på dagen følges opp i praksis, selv om vi noe skuffet registrerer at man ikke har forpliktet seg til det i programmet.

Den største undringen kommer allikevel når vi skummer oss til side 21, og leser at støtte til organisasjonene skal knyttes opp mot blant annet egeninntekt… Er dette en finurlig måte å kunne gi mindre støtte på?

Så hva ble så konklusjonen etter vandringen? I Oslo kan pårørende vente seg… Tja… Si det.

Den generelle observasjonen ble i alle fall at pårørendeopplæring blant landets politikere trolig ikke er en dårlig idé. Noe for partiene å få inn i programmene?

IMG_1016

 

Takk for praten.

Kenneth Lien Steen og Solveig Stang.

 

 

 

 

 

Print Friendly
Del på: